Erfaring fra innleggelse på psykiatrisk sykehus

Av Nina Emilie Ørbech

Da jeg var 18 år ble jeg innlagt på Akuttpost på Blakstad psykiatriske sykehus for første gang. Jeg ble kjørt dit av min behandler og ante ikke hva som ventet meg. Ble jeg lagt i tvangstrøye med en gang? Eller ventet de litt med det? Gikk personalet i hvite frakker og snakket legespråk? Skulle jeg høre folk som skrek og dunket hodet i veggen hele natta? Var det sånn som jeg hadde sett på film?

Heldigvis tok jeg helt feil. På alle områder. Hun fulgte meg til døra, vi ringte på, og ble låst inn i avdelingen. Jeg ble møtt av vennlige smil og varme mennesker som jobbet der fordi de brydde seg om mitt liv. Jeg kunne ha på meg mine egne klær og ble ikke lagt i belter om natta.

Den dagen jeg kom inn, hadde en av de ansatte bakt kringle og jeg fikk ta med et stykke inn på rommet mitt. Mens jeg ventet på at legen skulle bli klar for å ta en samtale med meg, fikk jeg en omvisning av en miljøarbeider. En av de som jobbet på avdelingen. I denne første samtalen var hun med. 

Legen ville vite hvordan jeg hadde det, hva jeg tenkte på og hva jeg ønsket med oppholdet. Jeg hadde ikke så mye svar på det, siden det var første gang jeg var der, men ut i fra samtalen vår kunne de sammen finne ut hvordan de kunne hjelpe meg på best mulig måte.

Jeg husker at jeg kjente på en lettelse. Det var godt å være innlagt. Godt å få hjelp og ikke på langt nær så skummelt som jeg trodde.

Rutiner

Hver dag startet med frokost i 9-tiden og et morgenmøte med alle pasientene og miljøarbeiderne på jobb. Her fikk jeg vite om jeg hadde noen avtaler med behandler (psykiater/lege), og hvem av de ansatte som skulle være min "kontakt" for dagen. Det var godt å ha kun én person å forholde seg til av gangen. En å huke tak i hvis det var noe, eller jeg trengte å prate.

Vi fikk også informasjon om hvilke gruppetimer som var satt opp, og kunne avtale egne aktiviteter som å gå en tur, dra i treningsrommet eller spille bordtennis på fritidssenteret. Resten av tiden kunne brukes til det jeg ville. Spille kort, se film, lese eller andre ting.

I løpet av en uke var det lagt opp til ulike aktiviteter. Det var gruppetimer som kunstterapi, samtalegruppe og aktivitetsgruppe. Jeg fikk snakke med behandleren min 1-3 ganger i uka. I de samtalene kunne jeg ha med meg kontakten min, hvis jeg ville. Jeg fikk besøk av familie og venner i besøkstiden på ettermiddagen. Det jeg husker aller best var de gangene jeg fikk permisjon til å være med hjem noen timer, eller dra en tur på café med venninner.

Å få en pause

Mitt første opphold varte i tre måneder. Det er, heldigvis, uvanlig lenge på en akuttpost. De andre innleggelsene varte maks tre uker. Noen ganger ble jeg henvist videre om det var behov for det. Innleggelsene var for å slukke brannen og hjelpe meg til å hjelpe meg selv igjen. Jeg ble ikke frisk av innleggelsene, men jeg ble sterk nok til å ta kontroll over mitt eget liv med hjelp fra helsevesenet utenfor.

Det viktigste var å få en pause fra meg selv. Pause fra omverden. Den verden der ute med alt press om å fungere i hverdagen. For jeg fungerte ikke. Jeg klarte ikke lage min egen mat eller finne ro til å sove. Der inne fikk jeg fri fra tankekjør og mine brutale tanker om å ta mitt eget liv. Jeg ble tatt vare på og alle der inne hadde tro på at jeg kunne bli frisk. Etterhvert begynte jeg å tro på det selv også.

Det praktiske jeg skulle ønske jeg visste

Jeg er avhengig av forutsigbarhet. Da jeg ble kjørt til Blakstad første gang var det så utrolig mye jeg lurte på. Mye av det fikk jeg svar på allerede ved innkomstsamtalen som alle pasienter har. Allikevel hadde det vært fint å vite en del på forhånd. Så hadde det ikke vært så mye å huske å spørre om.

Hva spiser vi?

Maten var helt grei. Brød/knekkebrød til frokost og lunsj. Varierte middager, men mye husmannskost. Måltidene spises felles. Allergimat er mulig. Er du skikkelig heldig så kanskje noen baker noe, eller lager en omelett til kveldsmaten. På noen avdelinger har de varm fredagslunsj hvor hele personalet spiser sammen med pasientene og på andre avdelinger har de fredagskos innimellom med vafler, kaker e.l.

Får jeg gå ut?

Dørene på Akuttpostene er låst, men mange får gå ut likevel. Det blir tatt en vurdering på samtalene med behandler om du kan få gå ut på egenhånd, eller om du må ha med følge. Røyker du, er det egne områder for det.

Må jeg bruke medisiner?

Nei, ikke alle bruker medisiner. Dette diskuteres med legen. I de fleste tilfeller er det du som tar valget om du skal ta medisiner eller ikke, men jeg anbefaler deg å høre på legen. Husk at de er der for å hjelpe deg.

Hva om jeg tar medisiner fra før?

Dersom du allerede tar noen medisiner (av alle slag) får du det av sykepleier på det tidspunktet du pleier å ta det. Det er ikke lov å ha med egne medisiner inn på avdelingen. I noen tilfeller må medisiner bestilles, så jeg anbefaler å ta med for en dag eller to og gi dette til sykepleier når du kommer.

Hva kan jeg ha med meg inn?

Når du kommer går du, sammen med en ansatt, gjennom tingene dine. Det blir vurdert i hvert enkelt tilfelle hva du får lov å ha på rommet og ikke. Som regel kan du ha med elektronikk, men at ledningene låses inn når de ikke er i bruk. Ettersom dere går igjennom tingene dine, trenger du ikke tenke så mye på hva som er lov og ikke. Det som ikke er lov, låses enkelt og greit inn, så får du det tilbake ved avreise. Ta med deg vanlige klær og det du trenger av toalettsaker. På mange avdelinger har de også vaskemaskin.

Må jeg bo med noen andre?

Nei, på de fleste sykehus får du eget rom og noen rom har eget bad.

Blir jeg lagt i belter eller må ha på meg tvangstrøye?

Ikke sånn helt uten videre. Jeg har aldri sett en tvangstrøye. Belteseng skal kun brukes i alvorlige tilfeller hvor pasienten er til ekstrem fare for seg selv eller andre, og kun til pasienten har roet seg ned. (Dette har vi lest mye om i media i det siste).

Er alle avdelingene like?

Det er mange ulike avdelinger på sykehusene. Akuttavdelingen på Blakstad er delt i flere seksjoner og i to "typer". En av avdelingene er ganske steril, med få møbler og plastbestikk. Den andre er litt hyggeligere mer som et sykehjem.

På en avdeling på Blakstad er det et lite bibliotek hvor bøker kommer og går hele tiden. Pasienter og personale legger igjen leste bøker, som det bare er å forsyne seg med.

Slipper jeg noen gang ut igjen?

Ja, du slipper ut igjen. Ved behov henvises man også videre til et team eller en behandler på utsiden i ettertid. Antall innleggelsesdøgn varierer veldig. Noen er på Akutt bare et par dager, mens andre trenger lenger tid. Dersom legen ser at det kan ta flere måneder blir du, som oftest, henvist videre til en annen post.

Mister jeg førerkortet ved å bli innlagt på psykiatrisk sykehus?

Ikke sånn uten videre. I mitt tilfelle hadde jeg ikke vært i stand til å kjøre bil. Jeg var for syk og for uoppmerksom. Derfor leverte jeg inn førerkortet mitt ved innleggelse, og det er nok heller ikke anbefalt å kjøre bil når man er innlagt. Jeg vet ikke hvordan reglene er, og det er helt sikkert ulik praksis på dette, men man mister ikke lappen for godt bare ved å legges inn.

Dersom en må ta sterke medisiner for en kort periode, kan man bli nektet å kjøre i det tidsrommet. Selv har jeg stått på en medisin over flere år, hvor vi måtte søke til Fylkesmannen om godkjenning en gang i året. Da måtte jeg legge ved attest fra lege om at det var trygt at jeg hadde førerkort. Dette diskuteres med lege dersom det blir aktuelt med oppstart av medisiner.