Radiologisk undersøkelse ved kroniske knesmerter

Utdrag fra ”Nasjonal faglig retningslinje for bildediagnostikk ved ikke-traumatiske muskel- og skjelettlidelser” (utgitt 21.01.2014)

 

Oppsummering / anbefalinger

  • Røntgen er førstevalg ved mistanke om artrose og for radiologisk dokumentasjon av tilstanden.
  • Røntgen med aksebilder anbefales dersom det er aktuelt med operativ behandling for artrose.
  • MR anbefales:
    1. hvis røntgenundersøkelsen ikke kan forklare pasientens symptomer og en mistenker signifikant patologi i bløtvev, brusk eller beinmarg
    2. ved mistanke om behandlingstrengende meniskskade
    3. ved kroniske smerter med usikker diagnose

Innledning

Knesmerter er vanlig. Omtrent halvparten av befolkningen opplever episoder med sterke smerter i knærne. En stor andel har til enhver tid plager fra knærne. Tall fra USA antyder at kneplager står for ca. 25 % av all fysioterapibehandling utenfor sykehus, og at 2 % av befolkningen hvert år tar kontakt med fastlegen på grunn av knesmerter. Overført til norske forhold skulle dette utgjøre ca. 100 000 personer hvert år som har så store kneplager at de søker hjelp for det. Bildediagnostikk utgjør bare en del av diagnostikken og anses som supplement etter grundig anamnese og klinisk testing.

Kliniske tester

Artrose diagnostiseres oftest ved sykehistorie og klinisk undersøkelse.
Kliniske menisktester er generelt lite pålitelige, men sykehistorie og god klinisk undersøkelse har relativt god prediktiv verdi. Ømhet i leddspalten og korrekt utført McMurrays test er de enkelttester med størst prediktiv verdi. Menisktester har sensitivitet på 22–76 % og en spesifisitet på 77–88 %. Intraartikulære faktorer som korsbåndsruptur, hydrops, bruskskade, plica-syndrom, patellofemoralt smertesyndrom og degenerative forandringer kan resultere i både falske positive og falske negative menisktester. MR har ca. 90 % nøyaktighet for medial meniskruptur og ca. 80 % for lateral meniskruptur. McMurrays test har en sensitivitet på 27–70 % og en spesifisitet på 29–96 %.

Bildediagnostiske undersøkelser

Det er liten sammenheng mellom knesmerter og artrose bedømt på vanlig røntgen. Det er påvist moderat til sterk sammenheng mellom knesmerter ved artrose og beinmargsødem på MR. Nesten 80 % av pasientene som har fått påvist beinmargsødem ved MR har knesmerter, og jo mer utbredt beinmargsødemet jo mer sannsynlig er det at artrosen er årsaken til pasientens smerter. Det er lite eller ingen sammenheng mellom smerter og brusktap eller degenerativ meniskruptur. Meniskruptur er et svært vanlig funn ved kneartrose og kan sees hos nesten 80 % av pasientene. MR har høy nøyaktighet (90 %) ved diagnostikk av skade på menisk og fremre korsbånd, men utfordringen er å velge ut de pasientene der MR-funn får betydning for behandlingen og prognosen.

Konklusjon

Ved knesmerter er klinisk undersøkelse og sykehistorie viktigste diagnostiske hjelpemiddel.
Hos eldre og ved langvarige ikke-traumatiske kneplager er artrose den vanligste årsaken.

Røntgen er nyttig:

  • ved preoperativ utredning av langt fremskreden artrose
  • for å kartlegge akser og leddets form
  • for å avdekke forandringer i det kalkholdige skjelettet

MR er nyttig:

  • ved sykdom i beinmargen
  • intraartikulære strukturer som brusk, menisk, labrum, bånd og synovia
  • periartikulære strukturer som leddkapsel, sener, ligamenter og bursa

Ultralyd er nyttig:

  • for å påvise hydrops
  • for å påvise patologi i det periartikulære bløtvev, for eksempel tendinopati og bursitt.