HELSENORGE

20 ansatte om arbeidshverdagen under pandemien

Vi har vært rammet av koronapandemien i to år. Sykehusene våre har spilt en sentral rolle, og de ansatte har lagt ned en betydelig innsats for å yte helsehjelp og begrense smitte.

​Vi har spurt et knippe ansatte om hvordan det har vært å jobbe under to år med pandemi.

Her er deres historier (trykk på nedtrekksknappen for å se hele historien):

Tor Magne Handeland, sykehusprest, Vestre Viken:

Tor Magne Handeland, sykehusprest

Tor Magne Handeland.

– De siste to årene har det vært vondt og krevende å være vitne til mennesker som ikke har kunnet se hverandre og være sammen i viktige og kritiske faser av livet, noen ganger ved livets slutt.

– Språk, kommunikasjon og samtale er mitt viktigste verktøy, så for min egen del har bruken av munnbind og smittevernutstyr ofte gjort arbeidet ekstra utfordrende, forteller sykehuspresten.

– Mitt arbeid består i å hjelpe pasienter og pårørende med å komme til rette med den livssituasjonen de befinner seg, i tillegg til veiledning, undervisning og kursing av ansatte i andre yrkesgrupper på sykehuset.

Jeg blir takknemlig og glad når jeg ser tilbake og tenker på all evnen til omstilling, innsats- og samarbeidsvilje, imøtekommenhet og utholdenhet jeg har opplevd på tvers av alle yrkesgrupper på sykehuset, og hos pasienter og pårørende. Pandemien er en kraftig påminner om at vi alle er i samme båt, sier sykehusprest Tor Magne Handeland.

Sandra Loug, laboratorieingeniør, avdeling for laboratoriemedisin, KMD:

Sandra Loug.

Sandra Loug.

- Jeg er en av de heldige som jobber på medisinsk mikrobiologi. Her undersøkes pasientprøver for virus, bakterier og sopp som kan forårsake sykdom og infeksjoner. Prøvene kan komme fra både sykehus og legekontor med forskjellige alvorlighetsgrader, og det er vår oppgave å bistå i diagnostikken av pasienter ved hjelp av analyse.

Fra en lab som allerede hadde fulle dager, kom denne pandemien som et hardt slag i magen for mange. Viktige pasientprøver og prosjekter ble nedprioritert og en helomvending både i drift, bruk av maskiner og arbeidskraft skapte en storm av ringvirkninger.

Og jeg kjenner litt på en stolt og vemodig følelse til alle som har ofret så mye i denne kampen. Så mye av den fysiske og psykiske helsen. Familie, venner, alle våre nærmeste som har måttet stå sterke, og kjenne på kroppen vårt fravær fra våre andre daglige ansvarsområder i alt av overtid og ekstra vakter, forteller Sandra H. Laug.

- Jeg husker den dagen jeg begynte. Vi snakket lenge om hva som var et sunt arbeidstempo på arbeidsplassen. Den gangen var 600 prøver analysert på en dag ekstremt. Den dagen vi passerte 1000 prøver, et tempo vi ikke kunne holde lenge. Noen nye maskiner kom til, men belastningen minket aldri. Dagen da vi passerte 1600 prøver, utenkelig at vi nå har ligget på inntil 3200 prøver dagen. Og tro meg vi har blødd, vi har kjempet og vi har grått. Vi har grått av fortvilelse og vi har grått av utmattelse.

- Men for en utvikling vi har hatt! Sammen har vi forbedret IT-løsningene vi bruker, vi har effektivisert arbeidsprosesser, vi har bygget om laboratoriet og opp driften, sett på nye muligheter og kommet med nye ideer.

- Og for en kjærlighet! Koronaen har vært tøff, men det har brakt med seg en enorm raushet. Vi har sett hverandre på det tyngste, vi har løftet med oss de som falt selv om vi selv halter, og når tårene har presset på som verst, har både kollegaer og ledere stått der med varme armer. Jeg tror vi alle kommer sterkere ut, banket opp og slitne, men vi kommer ut av dette, sammen, sier laboratorieingeniør Sandra H. Laug.

Anders Jacob, konstituert seksjonsspesialist, Blakstad sykehus:

Anders Jakob, Blakstad sykehus

Anders Jakob.

– Blakstad sykehus består av tre avdelinger, yter psykisk helsehjelp til innbyggerne i Vestre Viken, og tar imot cirka 1800 ø-hjelpsinnleggelser i året i tillegg til elektive innleggelser og poliklinisk drift. Flere av våre pasienter behandles på tvang.

Når Covid ble et faktum fantes det ingen ferdig utarbeidet fremgangsmåte eller prosedyre for hvordan man best skulle behandle pasienter med psykisk lidelse på sykehus. Organisering og prosedyrer måtte vi lage selv.

Hovedutfordringen bestod i å utvikle metoder som både ivaretar medarbeidernes- og pasientenes sikkerhet, og samtidig sikrer forsvarlig og god behandling, forteller Anders Jacob, som er konstituert seksjonsspesialist på Mottakseksjonen, psykologfaglig rådgiver for Blakstad sykehus.

– Det er sjeldent jeg har sett tverrfaglig arbeid fungere bedre enn i denne perioden. Faggruppene var i tett samarbeid, men vi var også i behov av tett kommunikasjon og bistand fra andre avdelinger, sykehus og instanser for å håndtere smitte-utfordringene.

– Klinikk for psykisk helse og rus er for tiden preget av omstilling og endring. Den største endringsprøven så langt har vært Covid, og den synes jeg vi har bestått med glans, mener Anders Jacob.

Kirsti Salamonsen, helsefagarbeider, Kongsberg sykehus:

Kirsti Salamonsen, Kongsberg sykehus

Kirsti Salamonsen.

– Det viktigste har vært å ivareta gode smittevernsrutiner for å beskytte pasienter, kollegaer og familien hjemme. Samtidig som vi har ivaretatt pasienters behov, forteller helsefagarbeideren.

– Som helsefagarbeider jobber jeg veldig tett på pasienter og ofte over lang tid. Jeg bidrar til at de får ivaretatt sine behov for god livskvalitet til tross for sykdom eller skade. Jeg bistår også sykepleier, lege, fysioterapeut og andre i prosedyrer når det er behov.

– Det har vært to veldig lærerike år, som har handlet om tilpasning til en ny hverdag, nye rutiner, nye oppgaver for alle arbeidsgrupper.
Jeg sitter igjen med følelsen av enorm respekt for mine kollegaer i alle arbeidsgrupper, alle har trådd til med overtid, endringer av vakter, lærevilje, samarbeid og utrolig mye godt humør – til tross for at det har vært tøffe dager.

– Nå ser jeg fram til en arbeidshverdag uten munnbind, der pasienter får se hele ansiktet vårt og vi kollegaer kan gi hverandre ett godt smil, forteller helsefagarbeider Kirsti Salamonsen.

Trine M. Tjørve Østgård, overbioingeniør, blodbanken på Bærum sykehus:

Trine M. Tjørve Østgård

Trine M. Tjørve Østgård.

– Jeg jobber på blodbanken som overbioingeniør. Det har vært utfordrende å vite om blodlageret ville bli stort nok. Vil blodgiverne holde seg friske? Vil de tørre å komme inn på sykehuset i en pandemi? Hvordan vil forbruket av blodkomponenter bli?, forteller Tjørve Østgård.

– Det ble utviklet et nytt blodprodukt, Rekonvalesensplasma, som ble brukt til behandling av noen Covid-pasienter. Dette var spennende og vi måtte finne ut hvordan vi skulle motta bestillinger, bestille fra blodbanker som hadde det på lager, og hvordan vi skulle oppbevare og gi ut til våre pasienter.

– Pandemien førte til flere smittevernsrutiner for oss. Det ble mer spriting av arbeidsflater og utstyr, og blodproduktene må pakkes i engangsposer utenpå blodposene for å hindre smitte.

Analysemengden vår ble redusert i de periodene sykehuset ikke tok inn like mye planlagte operasjoner, mens forbruket av blodprodukter var nesten som normalt.

– Det har vært spennende å se hvordan vi har klart å jobbe etter nye rutiner i en litt mer usikker hverdag, forteller overbioingeniør Trine M. Tjørve Østgård.

Synne Molberg, enhetsleder ved BUPA, enhet for spiseforstyrrelser:

Synne Molberg

Synne Molberg.

– Pandemien har ført til en unormal ungdomstid for mange. I barne- og ungdomspsykiatrien har vi opplevd en stor økning av spiseforstyrrelser de to siste årene. Allerede våren og sommeren 2020 merket vi en stor pågang, forteller hun.

På seksjon for akutt og spiseforstyrrelser har det vært et yrende liv av ansatte i smittevernsutstyr, pasienter og deres foreldre med et belegg på 140 prosent. 

Det har vært en krevende tid, og den store pågangen under hele pandemien har ført til lange arbeidsdager for alle.

– Som leder må man holde motet oppe, finne løsninger, og tenke nytt når pågangen blir så stor. Vi har til tider måtte ta i bruk kontorer til pasientrom, og de ansattes lunsjrom til spisesal for familier.

Våren 2021 ble det tatt en beslutning om å flytte enhet fra Drammen til Bærum for å øke sengekapasiteten til både akutt og spiseforstyrrelser. Enheten ble flyttet på 10 dager med stor innsats fra mange, sier enhetslederen.

– Når jeg ser tilbake på de to årene som har gått blir jeg både stolt av hva vi har fått til, og ydmyk over samholdet, pågangsmotet, og mine hardt arbeidende kollegaer. Sammen har vi klart å gi helsehjelp og holde faget oppe i en svært krevende tid. Det har vært en dugnad innad i vår seksjon hvor alle har løftet sammen, forteller Synne Molberg.

Christina Lenngren, smittevernsykepleier, avdeling for smittevern i Vestre Viken:

Christina Lenngren.

Christina Lenngren.

– I en epidemi er det kritisk at ledere og ansatte får god informasjon om hvordan smittespredning forebygges. Under pandemien har jeg laget og oppdatert prosedyrene for covid-19 etter nasjonale råd og forskrifter og knyttet det hele sammen med lokale tilpasninger.

Instruksjonsvideoen Smittevernavdelingen laget i 2020 om påkledning av beskyttelsesutstyr ble så bra at FHI bruker den på nasjonalt nivå!   

Smittesporing har vært et krevende, døgnkontinuerlig arbeid, og det har vært givende å kunne bistå ledere og syke ansatte med utbruddshåndtering og å finne veien i et stadig skiftende regelverk.

Betydningen av å ha et velfungerende smittevern har fått stor oppmerksomhet og jeg opplever at flere har blitt mer bevisst på egen praksis. Gode smittevernrutiner har verdi for økt pasientsikkerhet også etter pandemien, forteller Christina Lenngren.

Janniche Fjellhaug, modalitetsansvarlig radiograf, Bærum sykehus:

Janniche Fjellhaug

Janniche Fjellhaug.

– Jeg jobber som radiograf på Avdeling for bildediagnostikk, og min jobb er å ta røntgenbilder.

Da koronapandamien startet ble det lagt ned et enormt arbeid for å sikre gode rutiner, og planer for ulike beredskapsnivåer. Behovet for røntgenundersøkelser utført med mobile røntgenapparater på covidavdelingene økte drastisk.

– Jeg opplevde at kollegaene mine viste en utrolig evne til å omstille seg, en sterk innsatsvilje og en stor omsorg for hverandre gjennom den usikre tiden. Jeg følte meg veldig takknemlig som hadde en viktig og meningsfull jobb å gå til hver dag.

Arnt Kolloen, portør, Drammen sykehus:

Arnt Kolloen.

Arnt Kolloen.

– Som portør har jeg ansvar for pasienttransport, levering av prøver og kjøring av rene senger.

– Etter at pandemien brøt ut har maske, briller og visir blitt en del av hverdagen vår. Smittevernstiltak har blitt innført i seksjonen og jeg kjører nå samme pasient til og fra sengeposter og undersøkelser for å begrense antall nærkontakter samt redusere risikoen for smitte for både pasient og andre portører. Det har også vært egne heiser som har blitt benyttet til kjøring av Covid-19 pasienter.

– Vi har vært veldig flinke med smittevern generelt i seksjonen og har gode rutiner på rengjøring av vaktrommet og alle kontaktflater flere ganger om dagen. Dette vil jeg si har vært en god bidragsyter til det lave sykefraværet vi har hatt i relasjon til pandemien, og er fine rutiner å ta med seg videre, forteller portør Arnt Kolloen.

Hedda Marie Bondehagen, bioingeniør, Ringerike sykehus:

Hedda Marie Bondehagen.

Hedda Marie Bondehagen.

– For at legene skal kunne stille riktige diagnoser, og gi riktig behandling, er de i flere tilfeller helt avhengige av prøvesvar. Vi på laboratoriet for medisinsk biokjemi jobber med å ta blodprøver og å analysere blod- og urinprøver, forteller Hedda Marie Bondehagen.

– Da pandemien brøyt ut var min seksjon veldig raskt ute med å skaffe reagenser til PCR-hurtigtester for covid-19. Dette gjorde at vi kunne teste alle som ble lagt inn med mistenkt smitte, og sykehuset trengte i mindre grad å benytte seg av smittevernsutstyr, og bruk av isolat. Jeg synes det har vært utfordrende å få tid til alle oppgavene våre, fordi vi bruker lengre tid hos pasientene med mistanke om smitte, eller som har fått påvist smitte på grunn av smittevern.

Det positive med hele situasjonen har vært at man har måttet løse utfordringer raskt, og dette gjør at man er nødt til å samarbeide både med kollegaer og avdelinger i mellom, forteller bioingeniøren på medisinsk biokjemi.

Rut Prietz, avdelingsoverlege Bærum DPS:

Rut Prietz.

Rut Prietz.

– Jeg jobber som avdelingsoverlege med klinisk arbeid og ledelse. Da pandemien startet fikk det store konsekvenser for Bærum DPS og min jobb. Utenlandsferie ble avlyst, og jeg fikk nye oppgaver som smittevernsansvarlig. Det ble fokus på smitte og hvordan håndtere smittede pasienter på døgnpost. Vi hadde samarbeid med Asker DPS og planla smittepost der. Jeg hadde ukentlige møter med klinikkoverlege, avdelingsoverlegene på Blakstad og DPS, forteller Rut Prietz.

- Jeg har ansvaret for vaktlaget i Asker og Bærum DPS, og det var stort behov for ekstra informasjon til overlegene i vakt. Det var nye oppgaver å sette seg inn i om smittevern og somatisk oppfølging av pasienter.

I Akutteam måtte vi fortsatt vurdere pasienter som trengte akutt hjelp og spørre alle om coronasymptomer og vaksinestatus. Det ble utfordrende å vurdere hvem som måtte ha fysisk oppmøte i poliklinikkene og hvem som kunne få behandling via video eller telefon. På døgnposten fikk jeg spørsmål om gruppeterapi, restriksjoner for pasienter på permisjon, og for pårørende på besøk, sier avdelingsoverlegen.

– Det var krevende å opprettholde et godt behandlingstilbud til psykisk syke og samtidig tilegne seg nye ferdigheter innen smittevern, og det var mye og tidkrevende behov for informasjon. Det ble mange timer overtid, og skillet mellom jobb og fritid forsvant i perioder. Det var utfordrende at mange viktige kurs for kompetanseheving ble avlyst. Etter hvert ble vi mer vant til at kursene kunne gjennomføres digitalt.

Det har vært fint at alle ansatte har vært så fleksible og løsningsorienterte, og vi har fått til å opprettholde god pasientbehandling gjennom disse to årene. Det har vært lærerikt å få mer trening i å bruke digitalt verktøy, og vi har hele tiden hatt en meningsfull jobb. Til tross for noe bruk av hjemmekontor, har vi sluppet hjemmekontor på fulltid. Jeg synes vi har vært heldige som gjennom pandemien har truffet pasienter og kolleger, og derved har kunnet opprettholde den sosiale kontakten, forteller Rut Prietz.

Cathrine Rust Tveten, Paramedic, Prehospitale tjenester:

Cathrine Rust Tveten.

Cathrine Rust Tveten.

– Jeg er en av de første som tilser pasienten som er syk eller skadet etter at de har ringt for hjelp. Det være seg i hjemmet, arbeidsplassen, skolen eller i friluft.  Min jobb er å ivareta pasienten/pårørende og behandle pasienten ut i fra sykdoms/skade-bildet og videre transportere pasienten til rett behandling.

– Jeg har fått kjenne på en annen type usikkerhet under pandemien. En ny hverdag i ambulansetjenesten som endret seg forholdsvis brått. I førstelinjetjenesten er det ikke alltid jeg står der med den fulle og hele bakgrunnsinformasjonen før vi ankommer pasienten, og utførelsen av oppdraget har vært mere krevende med tanke på smitte og smittevern.

– Vi var i en situasjon som var uforutsigbar og vi visste ikke hvor lenge tiltakene ville vare. Følelsene og tankene rundt smittevern gjorde at en ny type stressfølelse kom inn i bildet. Stress opplevdes som både en venn og fiende.  Det positive er at stress er med på å øke hjerneaktiviteten og skjerpe sansene slik at man ble mer løsningsorientert i utførelsen av oppdraget. Ulempen er at det samtidig skapte en viss frykt. Frykten er at man ikke hadde klart å utføre jobben i en slik grad at smittevern var ivaretatt på alle plan, både ovenfor pasient, kollegaer og de jeg reiste hjem til etter vakt.

– Hva er så de positive effektene jeg kan dra ut av en slik situasjon? Covid-19 har vært en krevende arbeidssituasjon over lengre tid. Til tross for dette har den gitt meg nye utfordringer og ny lærdom i form av økt kunnskap og forståelse. Jeg har lært å forberede meg på en annen måte og stiller sterkere til hva det neste kan være. Jeg føler at pandemien har ført oss kollegaer nærmere hverandre på en annen måte fordi vi alle startet på samme ukjente farvann sammen. Jeg har sett verdiene av god kommunikasjon og samhandling mellom de forskjellige yrkesgruppene med planlegging, organisering og tilrettelegging som jeg føler har gitt en god flyt i hele behandlingskjeden. Dette er ett samarbeid jeg håper vil fortsette.

Lena Kronstad, helsesekretær, Øre, nese og halspoliklinikken, Drammen sykehus

Lena Kronstad.

Lena Kronstad.

– Jeg jobber som helsesekretær på øre, nese og hals poliklinikk. Min jobb er veldig interessant og jeg har varierte arbeidsoppgaver. Det er viktig for oss er at pasientene føler seg trygge og velkomne på vår avdeling.

Helsesekretærer er de første pasientene får kontakt med før de kommer på sykehuset, når de kommer på sykehuset og de siste de ser før de reiser hjem.
– Vår jobb er å yte god service, slik at pasientene får god informasjon, føler seg sett og hørt, samt et hyggelig og vennlig smil når de kommer for time.

– Det har vært ekstra krevende under pandemien da det er mange pasienter som ikke har turt å komme grunnet bekymring for smitte. Det har ført til at det har blitt flere telefoner, flere ombestillinger og pasienter som ikke møter til time. Dette igjen har ført til lengre ventelister. Noe av det positive jeg har opplevd som har kommet ut av en slik situasjon er at man lærer å sette pris på hverandre. Vi har samarbeidet godt for å få til en god arbeidsdag for alle på avdelingen og ivareta pasientene, i en annerledes situasjon. 

Espen Presthus, Operasjonsleder AMK, Prehospitale tjenester

Espen Presthus.

Espen Presthus.

– Jobben min som operatør på AMK går ut på å besvare nødtelefoner, veilede innringer og koordinere ambulanseressurser for å sikre forsvarlig beredskap i hele vårt nedslagsfelt. En annen viktig oppgave er å kommunisere med sykehusavdelinger, sykehjem og kommunale helsetjenester for å sikre god logistikk rundt ambulansetransporter.
 
– Jeg har fått merke pandemien på kroppen med bruk av munnbind og økt fokus på hygiene.
På min arbeidsplass har vi i så måte vært heldige med tanke på at vi sitter i et lokale med god plass, så å holde avstand har vært enklere for oss enn mange andre.
Jeg merker at pandemien har ført til økt lengde på ambulanseoppdrag fordi ambulansene må smittevaskes etter oppdag. Dette har medført lengre ventetid på bestilte ambulanseoppdrag. Det har blitt en del ekstra telefoner, men heldigvis er de fleste forståelsesfulle.
 
– Selv om pandemi, meteren, antibac og munnbind har blitt den nye hverdagen, ser jeg frem til lysere tider med fysiske personalmøter, besøk og hospitanter igjen.

Else Johanne Rønning, seksjonsoverlege infeksjon, medisinsk avdeling, Bærum sykehus.

– Som seksjonsoverlege på Bærum sykehus ble våren 2020 svært travel. Uttallige/mange henvendelser fra kollegaer og andre ansatte på Bærum om smitte, SARS-CoV2 og ikke minst selve sykdommen Covid-19. Heldigvis var det færre andre pasienter innlagt, slik at mye av det kliniske arbeidet kunne vies Covid-19.

– I tillegg var vi i så heldige å få flere legekollegaer fra Martina Hansens Hospital som skulle jobbe hos oss. De skulle også veiledes og innføres i arbeidet, og ny sengepost skulle bemannes.
– Covid-19 har kommet i tillegg til alt det andre som jobbes med på seksjonen, og nettopp dette har kanskje vært det mest utfordrende. Det å rekke å gjøre alt som skal gjøres av kjente faste oppgaver, og nå i tillegg denne nye infeksjonssykdommen, med alt det har bragt med seg av arbeid.
Lærerikt har det vært/er, i og med at vi og jeg har fått førstehåndskjennskap med en sykdom som ingen har hatt før.
Med masse gode kollegaer rundt meg har arbeidet gått bra, selv om det jo har vært store utfordringer til tider.

Eli Mari Løveing Igesund. Kokk på Bærum Sykehus


Eli Mari Løveing Igesund

Eli Mari Løveing Igesund.

– Vi leverer mat til Bærum sykehus, Martina Hansen Hospital, Dr. Høst og Blakstad sykehus. Daglig leverer vi 6-700 porsjoner, og det gjør vi 365 dager i året.

– Det har vært mye kommunikasjon med de forskjellige avdelingene under pandemien, og personalet har stått på og vært veldig fleksible. Heldigvis har vi hatt veldig lite sykefravær under pandemien.

– I begynnelsen av pandemien var det en del omorganisering i forbindelse med bestilling av mat. Vi fikk blant annet inn singelpakket kjøttpålegg og brødskiver. Brødskivene som er singelpakket må merkes med etiketter med innhold og det har blitt en del tusen av dem. Det har også vært pakking av matpakker til barselavdelingen for å avlaste pleiepersonalet ved servering av kveldsmaten. Det har vært høyt belegg barselseksjon, og enkelte dager ble det pakket rundt 40 matpakkeposer.

– Under pandemien har det også vært ekstra levering av overtidsmat til forskjellige avdelinger. Dette har vi gjort hverdager som helg, i samarbeid med kantinen.

– Vi har hele tiden måtte overholde 1 meters avstand når vi produsere mat. Hvis ikke det går, så må vi bruke munnbind. Det kan være en utfordring ved produksjon av varm mat. Under hele pandemien har vi hatt jevnlige informasjonsmøter i seksjonen med oppdateringer om smitteverntiltak.

Ingvild T. Heien, Intensivsykepleier Drammen Sykehus

Ingvild T. Heien

Ingvild T. Heien.

Jeg jobber som intensivsykepleier på fellesintensiv, Drammen sykehus. En avdeling som i pandemien virkelig har fått kjent på utfordringer, men der personalet har stått sammen og hjulpet hverandre gjennom tunge vakter.

Mye har endret seg fra mars 2020 til februar 2022.

– Vi har gått fra en ekstraordinær situasjon med stadige flyttinger av intensivpasienter og utstyr, til at vi har fått et nybygget isolat. Usikkerheten jeg kjente på om egen smitterisiko, er endret til god kunnskap om smittevern. Smittevernutstyr er tungt å jobbe i over mange timer, men den spesielle situasjonen har blitt hverdagen.

– Alle intensivpasienter blir konstant overvåket og får pleiet alle kroppens funksjoner. Det ekstraordinære med covid-pasientene er de forferdelig syke lungene og behov for langvarig respiratorbehandling. Mageleie har god virkning på dårlige lunger og dermed har det blitt mange snuinger. Dette har krevd mange hender siden pasientene har vært sedert, relaksert og hatt mye livsviktig utstyr koblet til kroppen.

– Jeg har lært mye, det har vært utfordrende og innimellom veldig slitsomt. Jeg er vant til at vi ikke vet hva den neste timen bringer, men disse årene har vært spesielle og uforutsigbare.

Sissel Hagebø, Logistikkmedarbeider

Sissel Hagebø

Sissel Hagebø.

– I min jobb som Logistikkmedarbeider er jeg ansvarlig for at avdelingene har riktig utstyr og rett mengde. Jeg bestiller varer og tøy, og sørger for utpakking og riktig plassering av varer. Det blir også en del plukk og pakking av varer. Noe flytting av skitne senger til vaskeri er også en del av jobben.

– Det har vært mye å gjøre under pandemien. Det er masse ekstra varer som trengs, bla. mye smitteutstyr. Det har også vært en del forsinkelser av varer. Det er til tider krevende å jobbe med munnbind, og stadig redsel for å bli smittet. Vi har stilt opp for hverandre ved sykdom.

– Vi har hatt et bra samarbeid og samhold i logistikkgruppen, og vi har respekt for hverandre.

Sandra Christin Karlsen, Sykepleier akuttmottak Kongsberg sykehus

Sandra Christin Karlsen

Sandra Christin Karlsen.

Jeg jobber i Akuttmottaket på Kongsberg sykehus. Vår arbeidshverdag består av å ta imot pasienter innenfor medisin, ortopedi og gynekologi, både som øyeblikkelig hjelp og elektive pasienter.
Hos oss har vi en variert arbeidshverdag og vi vet aldri hva som vil møte oss når vi er på jobb. Dette er kanskje noe av det som gjør jobben så spennende og allsidig – man får erfaring på de fleste felter.
Lite visste vi – til tross for en ellers uforutsigbar hverdag, at vi skulle bli rammet av en pandemi en vanlig dag i mars 2020.
Det er flere ting som har vært krevende og tøft i denne perioden. I starten var det særlig mangelen på smittevernutstyr, logistikk rundt pasientflyt og skreddersydde prosedyrer som var utfordrende.  Det ble utarbeidet prosedyrer som omhandlet hvordan vi skulle håndtere en pasient med Covid-19 på best mulig måte, både for pasientens del, men også for ens egen beskyttelse. En annen ting som har vært utfordrende både på profesjonelt- og personlig plan var at jeg ble redd for å ta med smitte hjem til familien, samtidig som jeg var redd for å smitte kollegaer og pasienter.
Selv om det har vært mange utfordrende og vanskelige situasjoner, er det viktig å nevne at det har det vært flere fine øyeblikk også. Jeg synes mine kollegaer har vist en formidabel innsats og evne til å ta utfordringer på strak arm. Vi har spilt hverandre gode og stått sammen som et team – som alltid er veldig viktig, men kanskje ekstra viktig i en slik pandemi som har rammet så hardt.

Magnus Løchsen Skaug, avdeling for teknologi, Ringerike sykehus

Magnus Løchsen Skaug

Magnus Løchsen Skaug.

– I starten av pandemien var sykehusene i Vestre Viken i en oppbyggingsfase.
Det skulle lages Koronaposter, smittemottak, utvidelse av intensiv og så videre.
Men man kan også ha Korona og brekke ett bein eller være fødende, så tiltak måtte inn på alle avdelinger på hele sykehuset, og alle sykehusene.

– Vi i Avdeling for medisinsk teknologi fikk oppgaven med å skaffe alt nødvendig utstyr for all denne opprustingen. De andre sykehusene i Norge og i den vestlige verden hadde akkurat samme planer, så utstyrsmangelen ble akutt og ventelistene på noen produkter kunne være 15 måneder.
Vår jobb ble da å tenke alternativt, kreativt og rasjonelt.
Hva kan vi bruke istedenfor? Finnes det andre leverandører eller andre merker, og er de produktene bra nok og gjenkjennbare for brukerne?

– Jeg fikk bruk for all bransjeerfaringen jeg hadde og hele kontaktnettverket ble brukt.
Vi her på MTA Ringerike måtte også skaffe tilveie utstyr til Hallingdal sjukestugu.
ÅL fikk et stort utbrudd ganske tidlig i pandemien, så det ble noen turer med utsyr til blant annet isolatene.

– I denne første perioden (hamstre delen) så opplevde jeg et godt samhold i MTA mellom sykehusene.
Vi delte utstyr vi hadde ekstra med hverandre og vi hadde en ‘’dette klarer vi’’ innstilling.
Vi hadde blant annet overskudd på overvåkningsutstyr som vi delte med Drammen.
Det var en god og fin følelse å vite at vi sto sammen om dette i Vestre Viken, og at vi støttet hverandre, samtidig som vi saumfarte markedet etter utsyr vi hadde akutt behov for.