Sykdommen leishmaniasis og nye diagnostiske metoder

Diagnostikk for å identifisere art av Leishmania parasitt og behandling av sykdom.

Sykdommen leishmaniasis er en samlebetegnelse på infeksjoner forårsaket av parasitten Leishmania (protozo). Sykdommen deles vanligvis i tre ulike former; i hud, slimhinner eller i indre organer. Sykdom i indre organer er dødelig, om den ikke behandles. De ulike kliniske formene krever ulik diagnostisk tilnærming, behandling og oppfølging.

Det finnes i dag ingen standard metode for diagnostikk, ei heller for identifisering av hvilken art av parasitten Leishmania som pasienten har. For molekylære diagnostiske metoder finnes det ingen standard for målgen.


DOKTOGRAD: Karl Erik Müller. (Foto: Jørgen Barth).

I doktorgraden til Karl Erik Müller har han forsket på et gen som kan brukes i diagnostikk. 

Metode for å identifisere sykdom som kan ramme 350 millioner mennesker

Leishmaniasis er endemisk i Asia, Afrika, Sør-Amerika og Middelhavsområdet. Minst 350 millioner mennesker lever årlig i risiko av å få infeksjonen. I Norge er Leishmaniasis en importsykdom. Det finnes over 20 ulike arter av Leishmania som kan forårsake sykdom hos mennesker.

- En tidlig identifisering av leishmaniasis og hvilken art Leishmania pasienten er smittet med er avgjørende for å gi rett behandling og oppfølging. Hvordan sykdommen utvikler seg er avhengig av flere faktorer, og er blant annet avhengig av hvilken art av Leishmania som pasienten har infeksjon med, forteller Müller.

I avhandlingen "Characterisation of Leishmania amino acid permease 3 (AAP3) coding sequences and flanking regions as a target for detection and diagnosis of the leishmaniases", konkluderer han med at aap3-genet (aminosyre permease) kan bli brukt som et målgen for bestemmelse og kvantifisering i vev, og for å bestemme arten av Leishmania.

I arbeidet har Müller og hans medarbeidere benyttet avanserte molekylærdiagnostiske metoder og avansert gensekvenseringsteknologi. De forsket også på aap3-genet og omkringliggende nukleotidsekvenser. Resultatene fra gensekvenseringsstudiene brukes nå videre i en studie for å undersøke dets virkning på parasittens fysiologi.

Forsket på en glemt tropisk sykdom

Verdens helseorganisasjon omtaler leishmaniasis som en glemt tropisk sykdom. En sykdom som rammer millioner av fattige mennesker.

Å forske på sykdommen har vært en krevende prosess for Müller. Han forteller:

- Å jobbe med doktorgraden har vært hardt arbeid preget av en god del disiplin, stå-på-vilje, og masse tålmodighet. Det er dessverre bare en liten del av forskningen jeg har vært involvert i som er inkludert i doktorgraden.

Müllers jobbet tett med veiledere i Norge og i Brasil. Doktorgradsarbeidet ble utført ved Forskningsgruppen for infeksjon og mikrobiologi ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen (UiB) og ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i São Paulo i Brasil (USP). Hovedveileder ved UiB var professor Audun Helge Nerland (UiB). Biveiledere er professor Lucile Maria Floeter-Winter (USP) og doktor Juliana Ide Aoki (USP) med doktor Ricardo Andrade Zampieri (USP) som en nær samarbeidspartner i flere av prosjektene. 

Hardt forskningsarbeid

Müller er til daglig lege i spesialisering ved medisinsk avdeling ved Drammen sykehus.

- Kan du fortelle litt om hvordan du opplevde å jobbe med doktorgraden?

- Mye av arbeidet har vært basalforskning på laboratoriet. Det har vært mange sene kvelder, helger og deler av ferier på eksperimenter som verken har ført til ny kunnskap eller publiserbar forskning. Det har jo til tider vært frustrerende. En kollega trøstet meg med at «minst 9 av 10 eksperimenter skal gå galt og om ikke det er slik, er det ikke ordentlig forskning». Jeg syntes ikke at det var noen stor trøst, smiler Müller.

- For å være ærlig har det også vært veldig mye gøy, og ikke minst meningsfylt å forske på en glemt, men viktig sykdom på verdensbasis. Jeg har også fått en unik mulighet til å fordype meg i metoder og forskningsspørsmål, og ikke minst lært meg mye nyttig kunnskap om diagnostiske metoder og parasitter generelt, som selvfølgelig er relevant for daglig klinisk virke, avslutter Karl Erik Müller.