Tidligere knokkelbrudd øker risikoen for nye brudd

Et sterkt benvev gjør at knoklene ikke brekker når vi faller eller utsettes for støt mot kroppen. Med alderen taper benvevet noe av styrken og som konsekvens blir vi mer utsatt for beinbrudd. Målet med Borgens avhandling var å undersøke ulike metoder for kartlegge skjelettstyrken hos pasienter som har gjennomgått brudd for å kunne si noe om risiko for fremtidige brudd. 

 

Gamle brudd gir behov for osteoporosemedisin

Borgen gjorde to typer målinger av skjelettet hos pasienter som har hatt brudd i rygg eller hofte. Hun målte benmineraltettheten ved hjelp av en vanlig undersøkelsesform en såkalt dobbel røntgen absorbsjons metri (DXA-skanning) og i tillegg brukte hun en ny målemetode kalt for Trabecular Bone Score (TBS). I tillegg ble det tatt bilde av ryggsøylen i DXA scanneren for å kartlegge ryggbrudd.

Målgruppen for studien var pasienter over 50 år som hadde hatt lavenergibrudd (brudd etter fall fra egen høyde som ikke ville gitt brudd hos beinfriske). Totalt deltok 839 pasienter fra Drammen sykehus og Universitetssykehuset i Nord-Norge.  

Borgen konkluderer med at det er viktig å undersøke pasienter over 50 år som har hatt lavenergibrudd, for å se om de har nedsatt benminerltetthet, nedsatt TBS eller ryggbrudd. Disse pasientene har høy risiko for senere brudd og kan ha stor nytte av osteoporosemedisin. Pasientene med hofte, overarm, rygg eller bekkenbrudd  har størst risiko fremtidige brudd. Osteoporose er en tilstand som i hovedsak rammer eldre. For effektivt å forebygge osteoporotiske brudd er det viktig å kunne identifisere de som er i risikosonen. 

Resultatene etter studien var klare.

- I denne studien tok vi bilder av ryggsøylen til pasientene. Bildene viste at 35 % av pasientene hadde ett eller flere ryggbrudd. Det var derimot bare 1/3 av pasientene som visste om at de hadde hatt slike brudd. Andelen pasienter som fikk anbefalt å starte behandling for benskjørhet økte fra 8 % til 56 % etter at de hadde gjort undersøkelsen, forteller Borgen.
- Pasienter som hadde hatt sentrale brudd (hofte, skulder, rygg og bekkenbrudd), hadde de dårligste måleverdier for benmineraltetthet og TBS. De også hadde den høyeste andelen av ryggbrudd, sier hun.
Andre resultater var at 34 % av pasientene hadde svært lave TBS verdier og de færreste hadde osteoporose. TBS er en markør på beinstyrke og lave verdier indikerer økt risiko for fremtidige brudd.

 

Fra forskning til direkte nytte

- Kan du fortelle litt om hvordan du opplevde å jobbe med doktorgraden?
- Jeg har lært veldig mye gjennom forskningsprosjektet. Har fått være med i hele prosessen fra protokoll til publikasjoner. Vi har opplevd å få veldig god støtte fra avdelingen og ledelsen. Det har vært mye jobb, men heldigvis har jeg hatt hjelp av to meget dyktige forskningssykepleiere: May-Britt Stenbro, ved revmatologisk avdeling og Hanne Louise Hoelstad, ved ortopedisk avdeling i datainnsamlingen. De har gjort en formidabel innsats! Vi er takknemlige for å ha fått forskningsmidler ved fire anledninger fra Vestre Viken, forteller hun. 

- Det morsomme er at vi samtidig med å forske har gjort nytte for oss. Over 3500 pasienter har blitt fanget opp i løpet av 4 år og fått tilbud om undersøkelse i forhold til benskjørhet og over halvparten har startet med behandling, sier hun stolt.

Avslutningsvis forteller Borgen:
- Resultatene fra forskningen har lært oss mye om de ulike målemetodene, og dette har vi allerede tatt i bruk i pasientbehandlingen ved avdelingen. Prosjektet har ført til at flere av rutinene våre er forbedret, også kunnskapsnivået om hvordan pasienter som har hatt lavenergibrudd best bør vurderes og behandles. 

 

Fulldigital disputas

Forsvar av avhandlingen fulgte så langt det var mulig en vanlig prosedyre for disputaser. Grunnet smittevernhensyn mot covid-19-smitte, ble disputasen gjennomført som videokonferanse. Disputasen ble ledet av Professor emeritus Kristian Folkvord Hanssen, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo. Hovedveileder: Erik Fink Eriksen. 

Bedømmelseskomitéen bestod av: klinisk professor Kjeld Søballe (Aarhus Universitet, Danmark), sjefskonsulent Trine Elisabeth Finnes (Sykehuset Innlandet, Hamar) og førsteamanuensis Elisabeth Qvigstad (Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo).