Hvordan er det å leve med psykose?

​Jeg hadde på den tiden også problemer med å identifisere meg med den definisjonen av diagnosen som jeg da ble presentert for, hvilket på ingen måte gjorde samarbeidet lettere. I tråd med mitt allerede innarbeidede mønster, basert på den tilsynelatende sunne holdningen om at man er sin egen doktor best, valgte jeg raskt å styre klar av helsevesenets inngripen og heller gå min egen vei. Denne løsningen falt veldig naturlig for meg da jeg fortsatt bar preg av et uheldig møte med somatikken noen år tidligere.

Selvmedisinering

I etterpåklokskapens lys er det lett å se at feilskjæret først og fremst lå i å forholde meg til helsevesenet som en enhet; det skarpe skillet mellom psykiatri og somatikk er slående og fundamentalt viktig å belyse. Fullstendig uvitende om denne realiteten krummet jeg nakken og fortsatte min ferd på skråplanet av samfunnet, basert på min personlige definering av virkeligheten og en sterk overbevisning om at jeg skulle klare meg selv, uten å involvere helsevesenet på noe plan.

Min grunnleggende motstand til systemets helsemessige sider førte meg ut i et langvarig og tungt rusmisbruk i form av en intens tro om at jeg kunne bedrive selvmedisinering med ulovlige stoffer, og i det hele tatt finne min egen vei til god helse.

Helende kirurgi

Drevet av en reell frykt for ikke å bli behandlet som et individ, men snarere som en diagnose, førte jeg en desperat kamp mot det uunngåelige. Det var på det fysiske planet smellen kom først; totalt kne-gående og i stusselig forfatning måtte jeg krype til korset og frivillig legge meg inn på sykehus for behandling.

Erkjennelsens pris er tøff nok i seg selv, men det brutale møtet med kirurgiens sylskarpe skalpell savner ord. I somatikkens ånd ble min integritet filleristet i prosessen, men at de sitter på enorme ressurser og utfører små og store underverker på løpende bånd, er jeg et levende bevis på.

Uten filter

Etter en relativt tung rehabiliteringsprosess var jeg mer eller mindre tilbake ved mine fulle fem fysisk sett. På det mentale plan var jeg derimot nærmest ikke-eksisterende. Både bevisste og ubevisste valg førte meg inn i en dyp isolasjon; på sett og vis en virkelighetsflukt fra samfunnets jag og min problemfylte relasjon til mine omgivelser. I mitt eget dystre og pessimistiske univers dyrket jeg frem personlig tro, religion, magiske elementer og andre fordreide forklaringsmodeller som raskt førte meg inn i en tilstand som vanskelig lot seg forene med gjeldende normer og regler.

Med en stadig økende distanse til den såkalte "boksen", ble mine samarbeidsproblemer og gjentagende grove misforståelser med mine medmennesker så utvetydig ødeleggende for min eksistens at jeg nok en gang måtte svelge den bitre pillen og gi meg hen til helsevesenets helbredende maskineri. 

«Skinnsjuk»

Etter en lang og tøff overtalelsesprosess fra mine nærmeste og mine behandlere, fant jeg omsider veien til psykiatriens hjemsøkte korridorer. Alskens stigmaer og forrykte skildringer presentert for meg gjennom massemedia/underholdningsindustri gjorde ikke min tynnslitte tillitt til systemets institusjon i god form.

I min paranoide krigstilstand drev jeg meg isteden ut av mitt gode skinn, hjemsøkt av spioner og spøkelser om hvert annet, gikk jeg til aksjon; som eneste mulige løsning på dette tidspunktet gjennomførte jeg et fysisk overgrep på meg selv. Og juling fikk jeg. Etter nok et brutalt møte med somatikken, ble jeg omsider tatt på alvor vel tilbake i psykiatriens høyborg. Relativt raskt kom overlegen på banen og introduserte meg for min splitter nye og spissede diagnose; paranoid schizofren.
 

Alt er relativt

Forvirringen min var total og mørket altomfattende. Men i samme vendinga ble veien tilbake til lyset presentert for meg. Erkjennelsen om at diagnosen i det store og det hele var verdiløs, kun et ord på papir brukt i systemet som en veileder men med fint lite nytteverdi i behandlingen, skulle vise seg å bli den store ledestjernen for min prosess i å gjenerobre meg selv.

Fra høyeste hold ble det presisert for meg at psykiatrien respekterer hvert enkelt menneske med individuelt tilpasset terapi-opplegg i form av aksept og inkludering av hovedpersonen som helhet. Denne holistiske tilnærmingen, i mine øyne en revolusjon i seg selv, legger opp til å involvere pasienten selv i å stake ut kursen videre. Det var da jeg ble fortalt av overlegen at det kun var jeg som kunne finne min egen vei til bedring at det for alvor gikk opp for meg at jeg var kommet på rett sted.

Innrømmelsen om at psykiatrien ikke hadde noen «quick-fix» eller fasit på problemet, tente overraskende nok en flamme av håp i mitt indre. Gradvis kom jeg meg i posisjon til å benytte meg konstruktivt av de ressursene jeg ble presentert for; jeg forsto at jeg kunne samarbeide med systemet uten å risikere å bli høvlet over og oversett som individ for første gang i mitt liv, og det ble klinkende klart for meg at stikkordet for helbredelse er erkjennelse.