22. JULI - 10 ÅR ETTER:

«Å være tilstede for ungdommene var det viktigste jeg kunne gjøre»

Reidun Fossøy var på vei fra hytta til jobb på Ringerike sykehus da hun måtte hjelpe skadde ungdommer fra Utøya 22. juli.

HJALP TIL: Reidun Fossøy er anestesisykepleier og hjalp til flere steder 22. juli 2011.

HJALP TIL: Reidun Fossøy er anestesisykepleier og hjalp til flere steder 22. juli 2011.

Samtaler om 22. juli - en reportasjeserie i åtte deler: I år er det 10 år siden terrorangrepet 22. juli. I ukene frem mot 22. juli skal vi presentere en intervjuserie med åtte ansatte som hver på sin måte opplevde 22. juli 2011.

Dette er del 2 av 8.

Avbrøt hyttetur

Reidun Fossøy jobber som anestesisykepleier på Ringerike sykehus.

22. juli 2011 var hun på hytta i Holmestrand da telefonen ringte utpå ettermiddagen. Det var fra jobben. Det hadde gått av en bombe i Oslo, og hun ble bedt om å møte på jobb. Noen timer senere skulle hun likevel reise til planlagt nattevakt på sykehuset, så hun satte seg umiddelbart i bilen og kjørte i retning Hønefoss. 

- Jeg hadde ikke radio i bilen og var sikkert den eneste i Norge som ikke hadde fått med seg hva som hadde skjedd. Da jeg kom til Sollihøgda var det lang bilkø. Hva skjer her? Noen snakket til meg om en skyteepisode på Utøya, men jeg ante ikke. Men jeg var målbevisst - jeg skulle på jobb. Satte på nødblinklys på bilen og kjørte forbi hele køen, forteller Reidun Fossøy.

SE VIDEOINTERVJU MED REIDUN FOSSØY:

 

Skog av ambulanser

 Hun fikk kjøre helt frem til området i nærheten av Utøya-kaia. Der møtte hun på en skog av ambulansebiler, politi og blålys.

- Jeg traff en ambulansearbeider som jeg kjente igjen. Han fortalte hva som skjedde. Eneste fokuset mitt var å komme meg på jobb. Reise videre. Men det var bom stopp og ikke mulig å komme forbi sperringene. Jeg satte fra meg bilen og tok med jobbvesken. Så ble jeg geleidet bort til en buss som stod i veikanten. En person fra Norsk Folkehjelp stod i døren og fortalte meg at det var 10 drepte på Utøya og at gjerningsmannen var tatt. Det var alt jeg visste på det tidspunktet, forteller hun.

- Sjokkerte ungdommer

Sykepleieren gikk inn i bussen og hadde et håp om å få sitte på et stykke i retning jobben.

Så ble det annonsert om at det hadde kommet helsehjelp om bord i bussen, og at de som trengte hjelp måtte si fra.

- Jeg tenkte: Er det meg han snakker om? Jeg så flere ungdommer som både stod og satt innover i bussen. Noen kun iført Olabukse eller shorts. Andre i undertøy. Kliss våte. Noen av dem holdt rundt hverandre og pratet lavmælt.  Hva er det de har opplevd, tenkte Reidun Fossøy.

Hun gikk rundt til ungdommene og klappet dem litt på kinnet, tok dem varmt på skulderen og holdt litt i hendene.

- Holdt rundt han helt til Sundvollen

En ung gutt stod og gråt og var helt fra seg. Inntullet i et teppe.

- Jeg la armene mine rundt han og ble stående med han i et godt og varmt grep. Der stod jeg helt til vi kom til hotellet på Sundvollen. Så forsvant denne ungdommen ut av bussen. Hvordan skal det gå med han, tenkte jeg. En av de andre ungdommene som hadde vært på Utøya kom bort til meg og sa: «Jeg skal passe på han». OK - da kan jeg slippe han, tenkte jeg inni meg.

rEIDUN fOSSØY 

I ambulanse til sykehuset

Fortsatt hadde hun ikke kommet seg på jobb.

På Sundvollen ble hun oppsøkt av en lege som ba om hjelp i en ambulanse.

Der fant Reidun en ungdom som var sterkt traumatisert og hardt skadd.

Denne gutten var i sjokk, blek, kaldsvettet og pratet ikke. Målet var å frakte han til Ringerike sykehus.

Gutten hadde massive skuddskader flere steder på kroppen. Reidun ble med i ambulansen og sørget for at gutten holdt seg våken.

- Dette var en ambulanse fra Indre Østfold som hadde bidratt i Oslo tidligere på dagen. De som jobbet i ambulansen var preget av det de hadde vært med på. De fortalte at det hadde vært snakk om en bombetrussel på kaien ved Utøya. Så de var livredde, og ante ikke hvor langt det var til Ringerike sykehus fra Sundvollen, forteller Fossøy.

Jeg er takknemlig. Jeg har gjort en jobb for noen. På bortebane.

Reidun Fossøy, anestesisykepleier, Ringerike sykehus

Ingen flere kirurger

På sykehuset bar det inn på traumemottaket.

I sidesynet så anestesisykepleieren en vegg av hvitkledde mennesker.

Men det var ingen kirurger ledige. Alle var opptatte med andre pasienter.

- Da kom Colin Poole til unnsetning. Han var kirurg, men jobbet i den taktiske ledergruppen. Han ble frigitt for å bistå og hjalp til med å undersøke og starte behandlingen av gutten, som jo var alvorlig skadd. Etter CT-undersøkelse og stabilisering ble han flyttet til intensivavdelingen i påvente av at han skulle fraktes videre til sykehus i Oslo, sier Reidun Fossøy.

Litt senere på kvelden stod hun og pratet med en helikopterpilot på sykehuset da den skadde ungdommen ble trillet ut vei til helikoptertransport til Oslo.

Han pustet selv.

- I ettertid har jeg fått informasjon om at han overlevde. Det er alt jeg vet, sier hun stille. 

Lang rekke med begravelsesbiler

Utover ble det jobbet på med operasjoner - og det gikk slag i slag gjennom hele helgen med mye jobbing.

Mandag reiste jeg tilbake til hytta i Holmestrand og kjørte i retning Utøya. Ved et gammelt skolehus var det en stor parkeringsplass. Der stod det om lag 20 begravelsesbiler parkert på rekke og rad. Da gikk det opp for meg hva som hadde skjedd, sier sykepleieren ettertenksomt.

Reidun Fossøy 

Hjemmebane og bortebane

Reidun Fossøy forteller om hva hun definerer som sin hjemmebane.

- Inne på anestesiavdelingen. Der har jeg anestesiapparat, pumpe, PC, overvåkning. Masse teknisk utstyr som jeg kan bruke. Det er det som er min hjemmebane.

- Om bord på denne bussen på vei fra Utøya til Sundvollen hadde jeg ingenting! Men - jeg hadde meg selv. Å være tilstede for ungdommene var det viktigste jeg kunne gjøre.

- Denne historien har jeg fortalt i noen få fora tidligere, blant annet til noen venner. Tre ganger har jeg fått tilbakemelding at de har sett et intervju med en av ungdommene som var på Utøya. Eneste han husker var at det var ei dame som holdt rundt han på bussen. Og det var meg! Yes. Det var verdt det. Jeg er takknemlig. Jeg har gjort en jobb for noen. På bortebane, smiler Reidun Fossøy.

I ettertid har hun tenkt mye på hendelsene hun var med på 22. juli.

- I tiden etter tenkte jeg at jeg må være mer i nuet - og har kommet frem til: Å være hos er det viktigste jeg kan gjøre, forteller den erfarne anestesisykepleieren..

Reidun Fossøy gikk i sommer av med pensjon fra jobben på Ringerike sykehus - etter 40 års tjeneste som sykepleier. Vi takker for innsatsen og ønsker deg en god pensjonisttilværelse!