Betydelig reduksjon i komplikasjoner og reoperasjoner ved hoftebrudd

Lian disputerte nylig for graden Ph.d for avhandlingen “Quality Improvement in the Treatment of Hip Fractures”.

Hoveddelen av Tom Lians arbeid har vært et større kvalitetsforbedringsarbeid som er utført ved Ortopedisk avdeling på Bærum sykehus.

 
- Jeg har deltatt i og fulgt opp dette arbeidet i etterkant. Vi klarte å få til en betydelig reduksjon i både komplikasjoner og reoperasjoner for hoftebruddpasientene våre. Dette er av stor betydning, da denne skjøre pasientgruppen i liten grad tåler å bli utsatt for en komplikasjon, sier Lian.

Ti års arbeid

Lian forteller at han har jobbet med dette prosjektet i mange år. 
- Det startet i det små rundt 2014 og utviklet seg etter hvert til et større prosjekt som nå er fullbyrdet. Det har vært spennende og interessant å jobbe med. Og ikke minst er det viktig at kvalitetsforbedring som metode belyses slik at flere blir kjent med metoden og kan ta den i bruk. Effekter, slik som vi har sett, med store reduksjoner i alvorlige komplikasjoner, er svært sjeldent mulig å få til med tradisjonell forskning, sier Lian.

I hele perioden har Lian jobbet som overlege ved Ortopedisk avdeling på Bærum sykehus. Forskningen har han drevet med i tillegg til den vanlige jobben.
Hoveddelen av arbeidet består av et kvalitetsforbedringsarbeid rundt hoftebruddbehandling som er gjennomført, og fulgt opp ved Ortopedisk avdeling på Bærum sykehus.

Lian har også hatt et samarbeidsprosjekt med Nasjonalt hoftebruddregister, hvor de så på bruken av forebyggende antibiotikabehandling ved hoftebrudd og etterlevelse av norske retningslinjer. 

Til slutt så Lian på hvordan det gikk med pasienter som pådro seg et brudd rundt protesen etter hoftebrudd. Dette er en alvorlig komplikasjon og en pasientgruppe som er lite studert og beskrevet i kjent litteratur. Den siste av til sammen tre artikler, var et samarbeidsprosjekt med Ph.d-student Stian Svenøy ved Oslo Universitetssykehus.

Skiller seg fra tradisjonell forskning

Tom Lian forteller at forskning på kvalitetsforbedring skiller seg fra tradisjonell forskning på en rekke punkter. Målet er å forbedre de underliggende prosessene gradvis mot best mulig praksis. Det vil si at man går igjennom alle prosesser som fører en pasient fra A til B, for så å endre de prosessene som man tror vil føre til et bedre resultat for pasienten. Man evaluerer så resultatet av endringene og gjør nye endringer dersom det er behov for det. 

Det er ikke et mål å plukke ut en enkeltfaktor som fører til bedring i behandlingen. Målet er derimot at samhandlingen mellom enkeltfaktorer gir synergieffekter som gjør at summen av disse faktorene blir større enn summen av faktorene alene. 

Denne tenkemåten har vært kjent i prosessindustrien i nærmere 100 år. I løpet av 1990-tallet begynte norske forskere innen helsefag å bruke metoden, og fra cirka år 2000 har det vært standardmetoden for alle såkalte Gjennombruddsprosjekter i Den Norske Legeforening. Metoden er med andre ord veletablert og brukes nå i større og større grad innen helseforskning for å se på og vurdere hele pasientforløp.