Fortalte kronprinsparet om hvordan det var å jobbe 22. juli

Samtaler om 22. juli - en reportasjeserie i åtte deler: I år er det 10 år siden terrorangrepet 22. juli. I ukene frem mot 22. juli skal vi presentere en intervjuserie med åtte ansatte som hver på sin måte opplevde 22. juli 2011.

Dette er del 6 av 8.

Midt i kaffebesøket i sommerferien 22. juli ringte telefonen hjemme hos sykepleier Lise Hayden Taraldsen.

Budskapet fra kollegaen på Ringerike sykehus var ikke til å misforstå: «Lise, du må komme på jobb nå. Det er skyting på Utøya og mange er døde».

Lise Hayden Taraldsen jobber til vanlig som sykepleier på akuttmottaket på Ringerike sykehus. I juli 2011 gikk hun ut i en velfortjent ferie. Men slutten på feriedagene ble ikke helt som planlagt.

Fikk telefon fra sykehuset

Fredag 22. juli fikk hun besøk av et vennepar i hjemmet, som ligger noen hundre meter unna lokalsykehuset. Inne på kjøkkenet hørte Lise en melding på radioen om at noe foregår i Oslo.

Hun gikk inn i stua og ba de andre om å sette på fjernsynet. Der fikk de servert nyheten om at det hadde gått av en bombe i Oslo sentrum.

- I 17​.30-tiden ringer telefonen min. En kollega av meg fra sykehuset ringer. Hun sier: «Er du hjemme?» Jeg måtte jo svare bekreftende på det, men gjorde henne oppmerksom på at jeg har ferie, forteller Lise Hayden Taraldsen.

- Hva er det som skjer? Kan du ikke ringe noen andre?, sa jeg til kollegaen.

- «Nei, du må komme nå. Det er skyting på Utøya og mange som er døde», sa kollegaen. Jeg kommer, sa jeg, la på og løp ned til sykehuset, som ligger 300 meter hjemmefra, forteller sykepleieren.

SE VIDEOINTERVJU MED LISE HAYDEN TARALDSEN:

Horde med hvitkledde mennesker

Det som møtte Lise på sykehuset var en horde av hvitkledde mennesker. Det hun ikke visste var at sykehuset allerede var i gul beredskap på grunn av bomben som gikk av i Oslo.

Ringerike sykehus skulle hjelpe til med å ta unna pasienter fra Ullevål var planen.
Sykehuset hadde allerede oppbemannet staben før meldingen om skyting på Utøya kom.

- Sjefen min stod i enden av gangen på akuttmottaket. Da hun så meg, viftet hun på meg og sa: «Her er tiltakskortet ditt. Du skal ut i katastrofemottaket». Det ble jobben min den kvelden, å bistå i katastrofemottaket og hjelpe med å må prioritere pasienter og sende dem i riktig retning. Jeg har vært i katastrofemottak før i forbindelse med en bussulykke og visste litt hva jeg gikk til. Trodde jeg. Men jeg gjorde jo ikke det. Ikke i det hele tatt…, forteller Lise Hayden Taraldsen om den første tiden på sykehuset 22. juli.

35 pasienter på 1 time og 35 minutter

I katastrofemottaket fikk de beskjed om at de skulle ta imot 4-5 hardt skadde pasienter. Og 10 lettere skadde.

- Det var det vi rustet oss for. Så fikk vi inn 35 pasienter i løpet av 1 time og 35 minutter. Det var jo mye mer enn vi hadde tenkt og planlagt for, forteller hun, og fortsetter:

- Jeg var katastrofekoordinator og jobbet sammen med vakthavende overlege ved kirurgisk avdeling, som ble utpekt til katastrofeleder. Vi skulle sile pasientene slik at de ble sendt riktig vei inn i sykehuset. Lettere skadet ett sted og kritisk skadet et annet sted. Vi hadde et team rundt alle pasientene våre, forteller den erfarne sykepleieren.

Trygt å se sykehusansatte i hvite klær

Da pasientene begynte å komme, ante de fortsatt ikke noe om omfanget og hvor mange som ville komme.

- Jeg skjønte at vi måtte organisere oss godt. Først kom det en større bil. Seks ungdommer kom ut av den med kun teppe rundt seg. De var de første som hadde kommet seg i land fra Utøya og var våte. De hadde svømt i det kalde vannet, som neppe holdt mer enn 16-17 varmegrader. Tilsynelatende uskadde ungdommer rent fysisk, men våte, kalde og i sjokk. De ble tatt godt hånd om av medisinsk personell. Ingen av dem sa noe. De var helt stille.

Etter det de opplevde på Utøya synes de det var trygt å se mennesker i hvite klær. Utøya var på det tidspunktet full av politifolk etter at gjerningsmannen ble tatt, og han var jo også kledd i en slags politiuniform. Så de var jo vettskremte da de kom på land. Det å få se helsepersonell i hvite klær, var trygt og bra for dem, mener Lise Hayden Taraldsen.

Stort skadeomfang

Blant de 35 pasientene som inn var det flere hardt skadde ungdommer med en type skader som få, om noen, av de ansatte på sykehuset har vært borti.

- I løpet av min yrkeskarriere har jeg vel aldri tatt imot mer enn et par skuddskader før dette. Type vådeskudd på jakt. Her fikk vi meldinger om skuddskader i overkropp, i magen og skudd i lår. Omfang som vi ikke ante noe om. Så det hele virket jo litt uvirkelig for oss. Jeg tenkte: Kan det virkelig være mulig? Jo, det var jo det, tenker Lise.

De skadde kom inn med ganske kort mellomrom. Det var bare for de ansatte å kaste seg rundt og stå på.

- Vi hadde et team med lege og sykepleier rundt alle pasientene som kom inn. Alle fikk den behandlingen de skulle ha. Og vi fikk stabilisert dem. Noen av pasientene gjorde vi tiltak med der og da, andre ble operert på sykehuset vårt først før de ble flyttet videre til Oslo. Andre ble flydd videre med helikopter etter at vi hadde stabilisert dem, forteller hun.

Jeg tenkte: Kan det virkelig være mulig? Jo, det var jo det.

Lise Hayden Taraldsen, sykepleier, Ringerike sykehus

Helt stille på akuttmottaket

Hun har aldri før opplevd å se så mange mennesker på en gang i et akuttmottak.

- Samtidig var det helt stille. Det var en rar opplevelse. Jeg så rundt meg og så ansatte som jeg visste var ute i ferie. Noen var i permisjon. Jeg tror de hørte nyhetene og skjønte at de måtte komme på jobb. Mange ringte og sa de ville komme inn og bidra. Det var sikkert ikke lett for ledelsen å si til dem «du får ikke komme nå», men vi var jo avhengig av å ha beredskap og folk på dag 2, dag 3 og så videre. Husk at dette var midt mellom to feriepuljer, så det var viktig å disponere mannskapet tilgjengelig på en riktig måte, forteller sykepleieren.

Så kom tårene…

Etter å ha jobbet på sykehuset i 12 timer på kvelden og natten, reiste Lise Hayden Taraldsen hjem i 05-tiden om morgenen 23. juli. Hun la seg rett i senga og fikk sove med en gang.

Utrolig nok.

- Tidligere på natten, da vi skjønte at det ikke kom flere pasienter fra Utøya, fikk vi muligheten til å gå tilbake til akuttmottaket. Da fikk jeg med meg nyheten om omfanget av det som hadde skjedd på Utøya. Jeg trodde egentlig ikke noe på det med en gang. Tallene var for høye til at det kunne være sant.

Noen dager senere var hun med på minnekonserten i Oslo Spektrum.

- For meg – og mange andre – var det da omfanget virkelig gikk opp for oss. Da kom virkelig tårene, sier Lise ettertenksomt.

Et helt sykehus som løste oppgaven

Hun er opptatt av å fremheve at innsatsen som ble lagt ned på Ringerike sykehus 22. juli var en ordentlig laginnsats.

- Ordet dugnad er blitt mye brukt nå under pandemien. Det som skjedde på Ringerike sykehus 22. juli 2011 var virkelig en stor dugnadsinnsats. Et enormt samhold mellom oss som jobbet. Dette er ikke noe en ansatt gjorde, eller ti for den sakens skyld. Men et helt sykehus som har stått sammen. Jeg er veldig stolt av å jobbe her, forteller den trofaste medarbeideren.

Audiens på Skaugum

For noen uker siden fikk hun en telefon med spørsmål om hun kunne tenke seg å bli med på et møte med Kronprinsparet på Skaugum. Kronprinsparet hadde nemlig lyst til å snakke med noen som var på jobb og håndterte situasjonen 22. juli 2011.

Hun dro inn til Skaugum sammen med Joar Tolpinrud, som jobbet som ambulansearbeider 22. juli. I tillegg deltok det en person fra politiets beredskapstropp og en ansatt fra Oslo universitetssykehus.

- Jeg takket ja til invitasjonen. Det var flott å få lov til å være med på. Vi hadde en veldig uformell samtale med Kronprinsparet på terrassen på Skaugum. De husket godt at de besøkte Ringerike sykehus etter 22. juli.

- Klart det har preget oss

Sykepleieren innrømmer at hun ofte tenker tilbake på det som skjedde 22. juli.

- Ja, det gjør jeg. Jeg har, sammen med et par kollegaer fra Ringerike sykehus, fått lov til å holde foredrag om hvordan vi som lokalsykehus rigget oss den dagen. Dermed har vi fått anledning til å snakke om det som skjedde og bearbeidet det litt på den måten. For meg har det vært viktig å få anledning til å snakke om det. Det har jo preget oss. Klart det har det, sier Lise Hayden Taraldsen.

Les flere artikler om 22. juli