Fra god ide til overordnet system

Metoden er like enkel som den er genial. Kanskje forklares den best utfra pasientens ståsted; 

- I kommunehelsetjenesten var jeg vant til at helsefagarbeidere kunne skifte dialysevæske hos pasienter med peritonealdialyse (PD). På sykehuset måtte pasientene vente på en sykepleier – en sykepleier som kanskje ikke hadde tid akkurat da. God opplæring, sertifisering og registrering i kompetanseportalen fulgte. Dermed kunne helsefagarbeiderne gjøre den oppgaven, forteller Wibe. 

Dermed kom begrepet oppgavedeling. Hvilke oppgaver må gjøres, og hvem skal gjøre det. Følgene ble et systematisk program for kompetanseheving. 

Hvis pasienten har behov for å få fjernet en tom infusjonspose, så er pasienten fint lite opptatt av tittelen på navneskiltet. Det viktigste for pasienten er at det gjøres når posen er tom, slik at man unngår unødvendige komplikasjoner og gjør at pasienten slipper å dra på infusjonsstativet på toalettet eller til mattralla.  

- Alt jeg har gjort har hatt utgangspunkt i at man skal ha høy kvalitet og det skal være til beste for pasienten. Tidligere opplevde vi at pasienten kanskje måtte vente lenge på at en sykepleier kunne stelle, fjerne og/eller skylle PVK-en. Hvorfor kan ikke en helsefagarbeider gjøre det, som kanskje har mulighet til å gjøre det umiddelbart, sier Wibe spørrende.

Peritonealdialyse (PD), administrering av oksygenbehandling, stell av PVK og så videre. Helsefagarbeiderne fikk utvidet sitt ansvarsområde. Gevinstene mener Wibe er mange. 

- For det første så betyr det færre ansatte som skal ut og inn av pasientrom. Det er effektivt og smitteforebyggende. Prosedyrer blir gjort når de skal gjøres, ikke når en annen har tid til å gjennomføre det. Det er god behandling. For eksempel har forekomsten av tromboflebitter sunket dramatisk på avdelingen. Dette er god pleie. Fordelen for sykepleierne er også tydelige. Sykepleierne får bedre tid til prosedyrer og utdeling av medikamenter. Effektene er mange, sier Wibe. 

En annen effekt er også lett å få øye på. Det dreier seg om mindre behov for innleie av personell fordi man har en mye mer fleksibel stab. 

- På en vakt er det kanskje overvekt av sykepleiere, mens det på en annen er mange helsefagarbeidere. Den gamle måten å jobbe på medførte innleie eller at sykepleierne løp beina av seg, mens helsefagarbeiderne hadde det roligere. Det var ikke hensiktsmessig. Nå ser vi at vi har en stab som i mye større grad komplimenterer hverandre og som jobber i team. Det gjør at man slipper å leie inn ekstravakter selv om det er få sykepleiere på en vakt, fordi helsefagarbeidernes oppgaver er mer fleksible, sier hun.  

Ryktet om avdelingen har spredd seg godt i miljøet for helsefagarbeidere.  

- Det ha gjort noe med statusen til yrkesgruppen. Resultatet er at vi ikke har problemer med å rekruttere helsefagarbeidere. Det har gjort at vi kan plukke ut flinke folk, og folk som gjerne er litt robuste og som er åpne for at vi har et sterkt fagmiljø og at det hele tide skjer endringer, sier hun fornøyd. 

Rekruttering av helsepersonell blir ikke lettere i fremtiden skal vi tro Helsepersonellkommisjonens rapport. Stadig flere eldre, og stadig færre helsearbeidere. Det er et regnestykke som ikke går opp. Derfor er Wibes arbeid viktig, og Vestre Viken vil bruke hennes metode som utgangspunkt for fremtidig organisering.  

Som nyansatt avdelingssykepleier var det mye å ta tak i høsten 2012. 

- Det var rotete, altså fysisk rotete.  Arbeidsmiljøet var dårlig og preget av mange småsjefer. Det hadde akkurat vært gjennomført en sammenslåing av to sengeposter, og de to kulturene fungerte dårlig sammen. Slik beskriver Wibe sitt møte med avdelingen når hun startet.  

Wibe så på det hele som en stor ryddejobb, både fysisk og organisatorisk.  

- Vi startet med å få montert hyller. Kasser med utstyr ble fjernet fra gulvet og satt opp i høyden. Oppryddingen var ikke bare for å tilfredsstille Wibes behov for orden, men det har også en medisinskfaglig god begrunnelse. 

- Rot betyr støy og problemer med renhold. Bakterier og virus trives godt ved dårlig renhold, sier Wibe. 

- Torhild var veldig tydelig, og hun bød på seg selv. Og allerede på første møtet ble det lagt fram forslag til ny turnus. I den turnusen var alle behandlet likt, og alle fikk lik mengde med ubekvemme vakter. Det hadde ikke vært tilfelle tidligere, forteller Østborg. 

- Når man opplever at noe er rettferdig, så kan man tåle ganske mye, understreker Wibe.  

For at man skal få en god stab, mindre sykmeldinger og mindre behov for ekstravakter, trenger de ansatte å trives på jobb. Det ble oppgave nummer to. Sammen med NAV ble det arrangert NAV-cafe, Ice-breaker og gruppeoppgaver relatert til arbeidsmiljø. Ice-breaker har hatt stor betydning for utviklingen av et godt arbeidsmiljø. 

- Når vi ble litt mer kjent med hverandres personlighet, så var det lettere å samarbeide. Det var lettere å forutse reaksjoner og vi kunne spille på hverandres sterke sider, forteller Wibe.  

Oppryddingen hadde effekt. Naturlig nok ble det en del frafall i starten. Men mange satte pris på endringene og ble med videre. I dag kan avdelingen skilte med en stabil personalgruppe med gjennomsnittlig fartstid på minst 10 år.  

Når covid-pandemien kom i 2020 betød det mye for sengeposten. 

- Vi rekrutterte 20 sykepleierstudenter på kort tid. Alle ansatte bidro og sykefraværet lå rundt 4% i flere måneder. Men det var mye jobb. Vi bodde nærmest på sykehuset, forteller Wibe, og Østborg nikker anerkjennende.  

Torhild Wibes arbeid har vakt oppsikt både innenfor Vestre Viken og langt utenfor. Det viktigste nøkkelordet er oppgavedeling. Pasientene er de samme og oppgaver skal gjøres. Så dreier det seg om hvem som skal gjøre den, hva som er kvalitetsmessig riktig. Bak det hele ligger et godt system for kompetansebygging, teamarbeid og dokumentasjon. Det viktigste er allikevel en systematisk gjennomgang og kontinuerlig evaluering av oppgavene som skal gjøres. Målet skal hele tiden være god pasientsikkerhet og samfunnsoppdraget vårt. 

- Jeg legger ikke skjul på at jeg synes det er hyggelig at arbeidet vi har lagt ned har fått oppmerksomhet. At det nå brukes i styrende dokumenter for videre arbeid med organisering i Vestre Vikens systemer, er jeg stolt av, sier Wibe.  

Snart er Wibe pensjonist. Et langt yrkesliv går mot slutten. Hun har vært innom mange avdelinger i spesialisthelsetjenesten og vært borti de fleste pasientgrupper. Nå venter hyppigere besøk til barnebarn, politisk engasjement, reising og lange turer i skogen. Det er ganske opplagt at den meget energiske pensjonisten ikke vil få mange late dager utenfor Vestre Viken.  ​