22. JULI - 10 ÅR ETTER:
«Jeg hørte fortvilelsen og desperasjonen til de som ringte inn»
Helsesekretær Anne Kari Aasheim ble satt til en nesten umulig jobb 22. juli 2011: Hun fikk oppgaven med å betjene pårørendetelefonen.
PÅRØRENDETELEFON: Anne Kari Aasheim tok jobben med å betjene pårørendetelefonen 22. juli
Samtaler om 22. juli - en reportasjeserie i åtte deler: I år er det 10 år siden terrorangrepet 22. juli. I ukene frem mot 22. juli skal vi presentere en intervjuserie med åtte ansatte som hver på sin måte opplevde 22. juli 2011.
Dette er del 4 av 8.
Gledet seg til ferie
For 10 år siden jobbet Anne Kari Aasheim som helsesekretær på Ringerike sykehus. Hun hadde reist fra jobben fredag ettermiddag 22. juli, og gledet seg til å starte ferien.
I bilen hørte hun på radioen at det hadde gått av en bombe i Oslo. Det rare var at hun da var på akkurat det samme stedet hun var 10 år tidligere, da nyhetene om at et fly hadde kjørt inn i tvillingtårnene i New York 11. september 2001.
Da hun kom hjem gikk hun ned i kjelleren for å skru på fjernsynet for å se på nyhetene. Der fikk hun se sterke bilder fra regjeringskvartalet i Oslo.
Trodde de skulle avlaste Oslo-sykehusene
Like etterpå ble hun oppringt fra jobben.
Ringerike sykehus gikk i rød beredskap, og Anne Kari fikk spørsmål om hun kunne stille på jobb.
- Jeg trodde vi gikk i rød beredskap for å avlaste Oslo-sykehusene etter bomben i regjeringskvartalet. Dermed avbrøt jeg ferien og møtte opp på jobb. Der ble jeg værende frem til mandag morgen, forteller hun.
Hun jobbet til vanlig som helsesekretær på skrivestua på Ringerike sykehus.
Da Anne Kari kom til sykehuset på ettermiddagen 22. juli spurte taktisk leder May Janne Botha Pedersen om hun kunne tenke seg å ta pårørendetelefonen.
På det tidspunktet var det forespeilet at Ringerike sykehus skulle ta imot 7-8 pasienter med lettere til moderate skader. Pårørendetelefonen var tenkt å være et bindeledd mellom de inneliggende pasientene og pårørende.
- Jeg sa ja og ble plassert i et kontor på legevakten som er samlokalisert på sykehuset. Der ble et eget telefonnummer til pårørendetelefonen etablert, og jeg håndterte denne alene gjennom helgen, forteller hun.
SE VIDEOINTERVJU MED ANNE KARI AASHEIM:
Hørte hva som skjedde på Utøya
Inne på legevakten var det opprettet kontakt med hjelpemannskapene på Utøya.
- Vi hørte hva som skjedde der, for å si det sånn. Samtidig håndterte vi telefoner fra pårørende som ringte. Vi er jo det sykehuset som ligger nærmest Utøya, så det var jo ganske naturlig at de ringte oss, mener Anne Kari Aasheim.
I starten var det ganske håndterbart å betjene pårørendetelefonen. Anne Kari hadde fortsatt begrenset kunnskap både om situasjonen på Utøya, antall skadde og om noen var drept.
- Til å begynne med visste jeg ikke noe særlig, og det var det jo egentlig ganske enkelt å svare ut. Etter hvert fikk vi mer informasjon. På fjernsynet så vi at de gikk ut med tall på skadde og drepte. På det tidspunktet visste jeg allerede at tallene var mye høyere. Da begynte det å bli vanskelig å svare på telefonen som strømmet inn til pårørendetelefonen i stadig større antall, forteller hun.
Fortvilte familiemedlemmer
Utover kvelden økte telefonene i omfang.
De som ringte inn var naturlig nok fortvilet – de visste ikke hva som hadde skjedd med sine nærmeste.
- Jeg hadde full forståelse for at det var vanskelig å motta beskjed fra oss om at de får informasjon hvis vi har noe nytt å melde om deres nærmeste. Vi fortalte dem at så fort pasientene som hadde kommet inn til oss var i stand til å ringe hjem, så ville de få ta en telefon til sine nærmeste pårørende.
- Etter hvert visste vi at omfanget av antall skadde og drepte var større enn det som var offentliggjort. Da begynte det å bli vanskelig å svare telefonen. Jeg skjønte jo veldig godt at de var desperate, de som ringte, forteller, Anne Kari Aasheim.
Anne Kari Aasheim
På det tidspunktet visste jeg allerede at tallene var mye høyere. Da begynte det å bli vanskelig å svare på telefonen.
Mange ringte flere ganger
Hun husker tilbake til de spesielle timene på sykehuset 22. juli.
På telefonen snakket hun med mange pårørende. Foreldre, besteforeldre, tanter, onkler, brødre, søstre. Og venner som skulle hjelpe pårørende.
Mange ringte opp flere ganger i et fortvilet forsøk på å få ut informasjon. Utover helgen ble det klart for flere av de pårørende at de kanskje ikke fant sine kjære i live.
- På ettermiddagen søndag begynte det nok å gå opp for mange at de kanskje aldri ville få tilbake sine kjære i live. Telefonsamtalene som vi mottok da var med mennesker som hadde vært innom alle andre muligheter før de kom til oss. Det gjorde ordentlig vondt å være den som måtte si «beklager, vi har ingen her med det navnet». Du kunne høre reaksjonen i andre enden av telefonen. De telefonsamtalene var vonde, og det har jeg tenkt mye på i etterkant, forteller Anne Kari.
Alt var så rolig
Noen få ganger måtte hun ut i sykehuset for å hente papirer og fikk et innblikk i hva som skjedde der.
Fredag stod traumeteamene klare til å ta imot pasienter. Stillhet, verdighet og behersket ro preget situasjonen, både før og under pasientmottak.
- Måten de ansatte taklet denne situasjonen på gjorde meg stolt av å jobbe på Ringerike sykehus. Stolt av hvordan vi alle løste arbeidsoppgavene som kom på rekke og rad. Vi gjorde det vi kunne for de 35 som kom hit til oss den kvelden, sier Anne Kari Aasheim.
Fagbladet hadde nylig et intervju med Anne Kari Aasheim i forbindelse med 10-årsmarkeringen.
Du kan lese hele intervjuet her
LES OGSÅ:
Gikk vakt utenfor sykehuset – bevæpnet med gule vester
«Å være tilstede for ungdommene var det viktigste jeg kunne gjøre»