Lar deg være kirurgen på operasjonssalen

- Det sies at det spesielt er to yrkesgrupper som er besatt av hendene sine, konsertpianister og dere kirurger. Kan du bekrefte dette?

- Ha-ha. Hendene er jo vårt viktigste arbeidsredskap da. Vi kirurger er jo håndverkere. Men som så mange andre så må også vi håndtere en sag når vi pusser opp hjemme, sier Johan Bondi da vi treffer ham i et ledig øyeblikk mellom operasjoner, pasientsamtaler og journalføring på Drammen sykehus.

Inn i kirurgiens verden

Gastrokirurgen og overlegen kan nå også tilføye forfatter på CV-en – aktuell som han er med boken «Med kniven i hånden – En kirurgs bekjennelser». Her tar Bondi leseren med inn i kirurgiens verden og forteller åpent og ærlig om hva som skjer før, under og etter en operasjon. Leseren får til og med selv lov til å være kirurgen, assistert av Bondi selv. 

- Du er kirurgen. Jeg assisterer deg. Både gjennom en planlagt operasjon og en akutt operasjon, sier Bondi før han påpeker: 
- Men du blir ingen hobbykirurg av å lese denne boken, så ikke gjør dette hjemme!

Bondi forteller at han er glad i faget sitt, og lysten til å dele sin kunnskap om faget er en viktig årsak til at han nå har skrevet boken. I boka presenteres leseren også for anekdoter fra Bondis egen praksis, men selvsagt uten at historiene er sporbare.
I boka får leseren innsikt i fortidens, dagens og fremtidens kirurgi, vurderinger og behandlinger av sykdom og skade, spesialiteter innen kirurgi, teknikker, instrumenter og mye annet som du måtte ha spørsmål om innen faget.

– Som kirurg får man mange spørsmål om hvordan vi gjør ting, så forhåpentligvis vil boken gi svar på dette. En annen ønsket «bivirkning» av boken er at leseren skal føle det både er trygt og gjennomtenkt når en pasient legger seg i kirurgens hender. Hva vi gjør under en operasjon er jo ikke noe vi finner på der og da, selv om vi ofte må ta avgjørelser veldig raskt.

- Hva var det som fikk deg til å bli kirurg? 

- Under utdanningen fikk jeg anledning til å assistere under noen store operasjoner, og det var nok det som skapte interessen. Det er noe med det å kunne kurere folk fra veldig alvorlige sykdommer. Du blir jo ikke syk i et organ som er fjernet.

- Utfallet av hva man gjør selv er helt avgjørende for resultatet, selv om en operasjon langt fra er et «one man show». Det skal nemlig ikke så store inngrepet til før operasjonssalen fylles av mange personer med hvert sitt fagområde.

Historisk tilbakeblikk

I tillegg til moderne kirurgi – og litt om fremtiden, er deler av boken viet det historiske perspektivet, og etter å ha lest boken kan man være glad for at man lever i dag – og ikke var pasient for et par hundre år siden. Dette gjelder også i høyeste grad anestesiens historie (narkose/bedøvelse), som også blir behørig omtalt i boken. Anestesien oppsto forresten flere hundre år etter de første kirurgiske operasjonene fant sted. 

- Under Napoleonskrigen ble pasienten påført en lærhjelm og slått i hodet til en besvimte. Så måtte kirurgen operere så raskt en kunne, før pasienten våknet. I alle tider har man også hatt rusmidler tilgjengelig, og rus har blitt brukt som bedøvelse i ulike settinger – helt ukontrollert og lite egnet sett med dagens øyne.

Den viktige pasientsamtalen

Kontakten med pasientene – både før og etter en operasjon – er også noe Bondi er opptatt av i sin utførelse av yrket som kirurg. 
- Ærlighet og åpenhet overfor pasientene er viktig. Selv om en lider av noe plagsomt, og som ikke blir bedre uten en operasjon, så kan et inngrep også ha følger som det er viktig at pasienten informeres om i forkant. Samtidig hjelper det ikke at jeg er verdens hyggeligste person, om jeg ikke får lukket en hovedpulsåre i løpet av få minutter, sier Bondi.

Han skriver om respekten for å påføre pasienten store endringer, at det kan oppstå komplikasjoner for pasienten, og at det en sjelden gang kan gå helt galt.

- Du skriver i boken din om hvordan det er å holde i kniven og skjære i mennesker. Er du redd for at boken kan virke støtende på litt sarte sjeler?

- Jeg har ikke skrevet noe som er utleverende og jeg er godartet i mine beskrivelser av tilstander. Boken er skrevet i en lun tone og jeg håper og tror at den er spennende lesning for folk flest, avslutter Johan Bondi.