Livet med bipolar lidelse

Nina Emilie Ørbech har bipolar lidelse. I en nylig publisert podcast forteller hun om hvordan hun har jobbet seg fram til et liv med flest mulig gode dager.

Dag Vegard Skjelstad, Nina Emilie Ørbech og Kari Lund

Erfaringsformidler og sosionom Nina Emilie Ørbech (foran) sammen med Dag Vegard Skjelstad, spesialist i klinisk voksenpsykologi og spesialsykepleier Kari Lund som er kursleder for personer med bipolar lidelse.

Sammen med Nina Emilie Ørbech, som er erfaringsformidler og sosionom, deltar også psykologspesialist Dag V. Skjelstad og spesialkonsulent Kari Lund fra Vestre Viken.

Nina Emilie Ørbech var 19 år når hun fikk diagnosen bipolar lidelse. Før dette hadde hun hatt flere perioder med ustabilitet og depresjon. Ørbech hadde mange innleggelser, og hadde god effekt av behandlingen. Det var når hun kom hjem igjen at det ble vanskelig.
– Det var både en lettelse og en sorg å få diagnosen. Men brikkene falt på plass og jeg fikk en forklaring på hvorfor ting var som det var. Med en diagnose følger blant annet kurs, som jeg har hatt stor nytte av, sier Ørbech.

Store svingninger

Bipolar lidelse er en psykisk lidelse som kjennetegnes av unormalt store svingninger i energi, aktivitet, humør og kognitiv funksjon. Lidelsen har flere undergrupper hvor de vanligste er bipolar I og bipolar II.
Lidelsen går i sykluser, og deles gjerne opp i fire faser.
Vedlikeholdsfasen er den fasen der man gjerne er mest frisk. Denne går over i Varselfasen. I denne fasen opplever pasientene milde symptomer og tegn som kan varsle om at en ny sykdomsperiode er i anmarsj. I sykdomsfasen er man enten hypoman/manisk eller deprimert. Den siste fasen kalles tilfriskningsfasen og indikerer at symptomene avtar.
Forebygging av tilbakefall gjøres i vedlikeholdsfasen og varselfasen. Det er i disse periodene den viktigste jobben gjøres.

Stor egeninnsats

Etter flere runder med innleggelser innså Nina Emilie Ørbech at hun selv måtte gjøre en innsats.
– Ingen kunne fikse meg. Det var jeg som måtte gjøre jobben. På sykehuset fikk jeg hvile, søvn og støtte.  Men det ble viktig å lære meg å forebygge disse innleggelsene ved å selv ta ansvar for å sove nok, ha rutiner osv. Og ikke minst ta gode valg for meg selv, forteller Ørbech.
Det er i vedlikeholdsfasen, den fasen der man er nærmest symptomfri, at den største innsatsen må legges ned.
– Hovedutfordringen er å vedlikeholde eller opprettholde stabiliteten, altså å unngå tilbakefall til sykdomsepisoder, forklarer psykologspesialist Dag Vegard Skjelstad i Vestre Viken.
For å få dette til kreves mye, både av pasienten og rammene rundt. Jo mer pasienten forstår av seg selv og sin sykdom, desto bedre er det. Man må lære hva som skal til for å vedlikeholde stabiliteten. Det krever egeninnsats og selvdisiplin. I tillegg kan det være nødvendig med medisiner, og gode samtalepartnere er viktig. Et godt utgangspunkt for vedlikehold er en sunn livsførsel med faste rutiner.

– Både for seg selv og for andre kan en slik livsstil oppleves som rigid og lite fleksibel, spesielt når man er ung. Det er lurt å være nysgjerrig på seg selv og lidelsen når du samler data om hva som kan fremme og hemme stabilitet i eget liv. Tenk som en forsker, og ikke konkluder for tidlig om sammenhenger, sier Skjelstad.

Vil glemme

Det er forståelig at man gjerne vil glemme hele sykdommen når man føler seg frisk. Men det er da man må sette inn støtet. For Nina Emilie Ørbech har rutiner vært redningen. Hun har i perioder hatt en fast detaljert ukeplan som blant annet viser tidspunkter for når hun skal spise. Hun har hund som krever stell, og som gjør det lettere å holde på rutiner. Fast døgnrytme, fysisk aktivitet og godt samarbeid med familien, har vært viktige elementer for Nina Emilie.

Kjerringa mot strømmen

Å jobbe motsyklisk har vært nøkkelen til suksess for Nina Emilie. Motsyklisk betyr å gjøre det motsatte av det man har lyst til – man må være kjerringa mot strømmen. Når man er på vei opp, mot hypomani og mani, skal man roe ned, sove mer, gjøre minst mulig og unngå aktiverende stimuli. I disse periodene trenger man gjerne litt ekstra medisiner.
Når energien er på vei ned mot depresjon, skal man gjøre det motsatte – holde aktivitetsnivået oppe så godt det lar seg gjøre, og sørge for aktiverende stimuli.

– Det har krevd helt enormt mye, og jeg har gått en humpete vei. Men nå har jeg overvekt av gode dager og har det skikkelig bra, egentlig, noe jeg mange ganger har tenkt at ikke var mulig, sier Nina Emilie Ørbech.

Hør podcasten her

Les flere nyhetssaker om fremtidens pasientbehandling på helse-sorost.no