22. JULI - 10 ÅR ETTER:

«Nå får jeg inn en telefon her. Det skytes på Utøya»

I løpet av halvannen time kom det inn 35 skadde ungdommer fra Utøya til Ringerike sykehus. Alle overlevde. – De ansatte på Ringerike sykehus har all grunn til å være stolte over jobben de gjorde. En formidabel innsats, sier klinikkdirektør May Janne Botha Pedersen om timene det var umulig å forberede seg på.

May Janne Botha Pedersen

35 HJERTER: Klinikkdirektør May Janne Botha Pedersen ser på hjertene som henger i glassgangen på sykehuset

Samtaler om 22. juli - en reportasjeserie i åtte deler: I år er det 10 år siden terrorangrepet 22. juli. I ukene frem mot 22. juli skal vi presentere en intervjuserie med åtte ansatte som hver på sin måte opplevde 22. juli 2011.

Først ut er May Janne Botha Pedersen, som i dag er klinikkdirektør på Ringerike sykehus. På ettermiddagen 22. juli ble hun bedt om å ta rollen som taktisk leder på sykehuset.

SE VIDEO MED MAY JANNE BOTHA PEDERSEN:

 

En sterke påminnelse

I glassgangen på Ringerike sykehus henger det 35 hjerter i farget glass. De minner om de 35 pasientene de tok imot fra Utøya 22. juli 2011.

Nesten halvparten av dem hadde skuddskader, flere hadde livstruende skader. Alle pasientene overlevde.

Det er en sterk påminnelse om det som skjedde på lokalsykehuset denne helt spesielle dagen for 10 år siden. Kunstverket er et viktig symbol som de ansatte ser på hver gang de går gjennom gangen.

Skulle ut i ferie

22. juli 2011 startet som en helt vanlig arbeidsdag for May Janne Botha Pedersen. Hun er nå klikkdirektør på Ringerike sykehus. I 2011 jobbet hun som helsefaglig sjef i Vestre Viken og var på kontoret i Drammen. Ved endt arbeidstid satte hun seg i bilen og reiste hjem til Hønefoss.

Det var en regntung og mørk sommerdag. Skyene hang lavt på himmelen. På vei hjemover passerte hun Utøya på venstre side.
Hun senket skuldrene og tenkte fremover. Mot ferien som nettopp hadde startet.

Hun skulle ha gjester hjemme denne fredagskvelden og målet var å dra på konsert med «Jailhouse Rock» i Hønefoss.

«Det skytes på Utøya»

- Da jeg kom hjem slo jeg på fjernsynet mens jeg laget mat. Der så jeg bilder fra regjeringskvartalet i Oslo og bomben som gikk av der. Siden jeg hadde ansvaret for arbeidet med beredskapsplaner i Vestre Viken HF, ringte jeg til Marit Lund Hamkoll, fungerende administrerende direktør i Vestre Viken. Ville hun at jeg kom til Drammen for å bistå?

- Marit ba meg å ringe til Bærum sykehus for å få informasjon om hvem som var taktisk leder der – samt melde meg til AMK-sentralen. I det jeg snakker med AMK-operatøren så sier han: «May Janne, nå får jeg inn en telefon her. Det skytes på Utøya», forteller May Janne Botha Pedersen.

Akkurat da var tankene hennes på situasjonen i Oslo.

- Jeg husker faktisk at jeg tenkte: «Hvor er Utøya?». Så gikk det opp for meg - det jo er her. Noen få kilometer fra Ringerike sykehus. Det ble starten på et helt spesiell kveld og natt for oss. Jeg ringte tilbake til Marit, som ba meg om å reise til Ringerike sykehus for å ta over den taktiske ledelsen der. Og det gjorde jeg. Lite visste jeg hva jeg skulle gå til de neste timene, forteller May Janne.

Utøya

Utøya ligger drøye 15 kilometer fra Ringerike sykehus.

Rød beredskap

Hun var på plass på sykehuset før de første pasientene kom inn fra Utøya.

Ringerike sykehus – og Vestre Viken HF – var allerede satt i gul beredskap på grunn av hendelsene i Oslo tidligere på dagen, og gikk i rød beredskap da meldingene fra Utøya kom.

Det betyr at alt tilgjengelig personell kalles inn på jobb.

- Nyhetene meldte om at en person var skutt, og vi visste på det tidspunktet lite. Etter hvert meldte AMK om at det var mange døde. De hadde ikke oversikt. Før vi egentlig rakk å ringe rundt, strømmet det på med ansatte som ville bidra. Vi etablerte i henhold til våre beredskapsplaner katastrofemottak med en sykepleier og en overlege som stod klar i mottaket for å sende pasientene videre inn i sykehuset. Vi har også noe vi kaller for tiltakskort som forteller oss hva vi skal gjøre i slike situasjoner. Det tiltakskortet holdt jeg hardt i hånden helt til jeg reiste hjem fra sykehuset klokken 04 om morgenen 23. juli, sier Botha Pedersen.

Uvirkelig – som en filmscene

En stund etter at de mottok de første meldingene kom de første skadde ungdommene til sykehuset. De var nedkjølte og vettskremte. Så fulgte de hardest skadde ungdommene.

- Det hele var uvirkelig. Som i en filmscene, vi ventet egentlig bare på at noen skulle rope «kutt» og at du faktisk var i en øvelse, og ikke en reell situasjon. Jeg hørte skrik fra skadde ungdommer. Og gråten. Det som slo meg var likevel stillheten på akuttmottaket. Ingen høylytte rop. Kun lyden av mennesker som gjorde jobben sin så godt de bare kunne med pasientene, forteller May Janne Botha Pedersen.

En annet moment som virkelig hjalp var oversikten de hadde over pasientene som kom inn.

- Vi visste til enhver tid hvor mange pasienter vi hadde inne på sykehuset og hvor de var. Den oversikten var veldig viktig for oss å ha, innrømmer hun.

Gode planer – og nok gode folk

En av fordelene ved å jobbe på et mindre sykehus er at mange ansatte kjenner hverandre.

- Det gjorde det lettere å sette sammen team. Traumeteamene var godt trent og jobbet godt sammen. Utfordringen var at pasientene kom inn i rask rekkefølge. Når du var ferdig med en person, var det rett videre til neste. Det gikk ikke mer enn drøye halvannen time fra første til siste pasient kom inn fra Utøya. Mange ansatte gjorde ting de ikke pleier å gjøre til vanlig. Alle bidro på sitt vis, mener hun.

Samtidig er hun klar på at uten gode planer hadde ikke situasjonen 22. juli gått så bra. Og uten alle menneskene som møtte opp på jobb så hadde det heller ikke gått like greit.

- De to tingene henger så tett sammen og er viktige faktorer for at vi klarte jobben 22. juli. Gode planer og nok gode folk på jobb, sier Botha Pedersen.

Hotellet på Sundvollen.

SAMLINGSSTED: Hotellet på Sundvollen der mange skadde og pårørende var samlet 22. juli og tiden etter.

Møtte en vegg av sorg

Når det stod på, så jobbet alle på sykehuset hardt for å løse oppgavene. Forholde seg rolig og gjøre sitt aller beste.

- Jeg tenkte at vi tross alt var heldige som hadde lys, varme og jobbet på vår vante plass. Inne på et sykehus med alle fasiliteter. Det var viktig for at det vi klarte oppdraget. De som var ute på skadestedet var i en helt annet situasjon, mener hun.

Det var først dagen etter at hun virkelig kjente på kroppen hvilken sitasjon hun hadde vært med på.

- Jeg skulle ut til Sundvollen med pasientlister. Der stod det mange pårørende. De som ikke hadde fått ungdommene sine hjem. Statsministeren kom til Sundvollen. Der og da skjønte jeg for alvor omfanget av situasjonen. Vi møtte en vegg av sorg. Det var sterkt å oppleve, sier May Janne ettertenksomt.

Hjertene i glassgangen

35 pasienter kom inn til sykehuset. Alle overlevde.

Sykehussjefen er stolt over hvordan de ansatte taklet presset 22. juli. De improviserte så godt de kunne i en veldig vanskelig situasjon.

- Når hendelsene først skulle skje, så gjorde de ansatte en helt fantastisk jobb. Som en av sykepleier sa til meg: «Jeg har aldri jobbet med skuddskader før, men vi gjorde de grunnleggende tingene for å begrense skader og redde liv». De aller fleste hos oss er ikke vant til å behandle skuddskader. Det å behandle 15 pasienter med skuddskader i løpet av en kveld er definitivt ikke vanlig på Ringerike sykehus. Våre ansatte gjorde en formidabel jobb. Vi har all grunn til å være stolte av jobben som ble gjort, roser sykehuslederen.

Hun ser ned. Kjemper mot tårene. Det er ingen tvil om at opplevelsene fra 22. juli fortsatt sitter i, selv for en erfaren helseleder.

De hjertene som henger i glassgangen på sykehuset bør være en påminnelse for fremtidige generasjoner om hva Ringerike sykehus står for.

Klinikkdirektør May Janne Botha Pedersen

Glasshjerter i gangen på Ringerike sykehus.
 

Bearbeidet ved å snakke om det

Den første tiden etter 22. juli var den vanskeligste, mener hun. Da reiste hun på ferie og fikk ikke pratet åpent ut om det som hadde skjedd sammen med gode kollegaer.

Senere har hun holdt mange foredrag om hva Ringerike sykehus gjorde, hva de lærte og hvordan sykehuset kan forbedre seg ytterligere.

- For meg fungerte det også som en måte å bearbeide det jeg hadde vært med på. Samtidig er det nyttig å snakke om hva vi gjorde riktig, og hva vi kan lære av. Vi må fortsette å øve på beredskap. Ikke slå oss til ro med at vi klarte det godt 22. juli. Kunnskapen falmer hvis du ikke jobber kontinuerlig. Du lærer noe nytt i alle hendelser, og da er det viktig å oppdatere kunnskapsbanken.

Sterkere samhold

Nå har det gått 10 år siden 22. juli-terroren. Dagen som forandret en nasjon, og for mange blir ikke livet det samme.

May Janne Botha Pedersen forteller at opplevelsene de ansatte har fra denne kvelden og natten har gjort at samholdet blant de ansatte på Ringerike sykehus er enda sterkere enn før.

- De ansatte taklet en situasjon det var umulig å forberede seg på. Vi skal være stolte over den jobben som ble gjort. Men det er ingen tvil om at det har preget oss alle, sier May Janne Botha Pedersen.

May Janne Botha Pedersen i glassgangen.