Spares for en ekstra operasjon

BEDRE FOR PASIENTENE. Forskningen til Lise Benedikte Wendt Ræder er til det beste for pasienter med ankelbrudd, som blant annet vil bli spart for en operasjon.

Torsdag 30. september forsvarte cand.med. Lise Benedikte Wendt Ræder sin avhandling "Ankle fractures With Associated syndesmotic injuries" for graden PhD.
Doktorgradsarbeidet er utført ved ortopedisk avdeling, Bærum sykehus.

For tiden er Wæder i permisjon fra sin faste stilling ved ortopedisk avdeling på Bærum sykehus. Hun er nå i en 2-årig gruppe 1-utdannelse på Martina Hansen Hospital, som ledd i utdannelsen for å bli spesialist i ortopedisk kirurgi.

Mange viktige funn

- Ved ankelbrudd kan det stabiliserende syndesmoseligamentkomplekset, som binder de to knoklene i leggen (tibia og fibula) ryke. Å stabilisere en slik skade er viktig for å unngå smerter og slitasje i ankelen på sikt. Vi har i våre studier sammenliknet ulike implantater til stabilisering av syndesmosen, forteller Ræder.

- Vi har kommet fram til at tynnere skruer eller fibertråd kan brukes for stabilisering. Dette sparer pasienten og sykehuset for en ekstra operasjon, som man tidligere trengte for å fjerne en tykkere skrue. I tillegg har pasienter med fibertrådfiksasjon en mer anatomisk korrekt fiksasjon og vi ser mindre slitasje i ankelen hos disse pasientene, sier hun.

- I den siste artikkelen fant vi at brudd i bakre del av ankelen ofte oversees på vanlig røntgenundersøkelse. Artikkelen støtter derfor bruk av CT-undersøkelse i utredningen av kompliserte ankelbrudd, sier Ræder.

Forbedring for pasientene

I Norge er det om lag 5.500 ankelbrudd årlig. Syndesmoseligamentet, båndkomplekset som binder tibia og fibula sammen, bidrar til ankelstabilitet. Skade av syndesmosen, kan bidra til ankelinstabilitet og sees ved omlag 20 % av opererte ankelbrudd.

Ved å kirurgisk stabilisere ankelbrudd, reduseres risikoen for artroseutvikling og kroniske smerter. For å stabilisere en syndesmoseskade kreves kirurgi, der ulike implantater brukes. I Norge brukes både fibertråd og skruer ved syndesmosefiksasjon.

I avhandlingen har Lise Benedikte Wendt Ræder og medarbeiderne sammenliknet metallskruer med fibertråd for kirurgisk stabilisering av syndesmoseskader.
De har funnet ut at en 3,5 mm skrue og en fibertråd gir likeverdige resultater hos pasienter fulgt etter 2 år. En 4,5 mm skrue gir dårligere resultater, og er i tillegg et implantat som krever reoperasjon for fjerning av skruen.

Funnene viser at en tynnere skrue eller en fibertråd gir tilstrekkelig stabilitet og bedre resultater på lang sikt hos pasienter med ankelbrudd, uten behov for senere implantatfjerning.

Røntgen er rutineundersøkelsen for å diagnostisere ankelbrudd. I avhandlingen sammenliknes CT med røntgen for å avdekke brudd i bakre del av ankelen. Ræder og medarbeiderne fant at 1/3 av brudd i bakre del av ankelen blir oversett ved bruk av kun røntgen.

Budskapet fra studiene i avhandlingen er at man bør unngå bruk av det tykkeste skrueimplantatet ved syndesmosestabilisering. Da får pasienten et bedre resultat, i tillegg til at man unngår rutinemessig skruefjerning. Avhandlingen støtter en økt bruk av CT før kirurgi ved kompliserte ankelbrudd, for å avdekke brudd i bakre del av ankelen.

Inspirerende og viktig arbeid

- Kan du si litt om hvordan du har opplevd å jobbe med doktorgraden?
- Det har vært inspirerende å fordype meg i et emne man møter hver nesten dag på jobb i akuttmottaket. Ankelbrudd er en vanlig skade, og å optimalisere behandlingen for denne pasientgruppen er viktig, sier Wæder.

- Gjennom prosjektet har jeg fulgt pasienter med ankelbrudd over flere år. Jeg er imponert over pasientene som sa ja til å delta og stilte opp på alle kontrollene i etterkant. Uten positivt innstilte pasienter ville vi ikke kunnet gjennomført kliniske prosjekter som dette. Det er gjennom kliniske randomiserte studier vi finner svar som lar seg etterprøve, og det er slik vi driver faget videre, sier hun.

- Gjennom prosjektet har jeg vært avhengig av mange samarbeidspartnere og mange gode kollegaer har stilt opp. Velviljen på Bærum sykehus, Sykehuset Østfold og Ullevål sykehus for gjennomføringen av studiene har vært stor. Jeg føler meg privilegert som har fått forske i regi av ortopedisk avdeling, med solid støtte fra mine veiledere Wender Figved, Mette Andersen og Jan Erik Madsen.

- Akkurat nå sitter jeg igjen med flere spørsmål enn da jeg begynte med prosjektet, og for meg betyr det at prosjektet har vært vellykket, avslutter Lise Benedikte Wendt Ræder.

Les flere nyhetssaker om fremtidens pasientbehandling på helse-sorost.no