22. JULI - 10 ÅR ETTER:
Stolt av jobben som ble gjort på sykehuset 22. juli
Når situasjonen først oppstod, mener anestesilege Gordana Radojicic at de ansatte på Ringerike sykehus skal være stolte av den innsatsen som ble gjort for 35 pasienter på kvelden og natten 22. juli 2011.
PÅ VAKT: Gordana Radojicic er anestesilege og var på vakt på Ringerike sykehus 22. juli 2011.
Samtaler om 22. juli - en reportasjeserie i åtte deler: I år er det 10 år siden terrorangrepet 22. juli. I ukene frem mot 22. juli skal vi presentere en intervjuserie med åtte ansatte som hver på sin måte opplevde 22. juli 2011.
Dette er del 8 av 8.
Startet som en vanlig vaktdag
Gordana Radojicic har jobbet som anestesilege på Ringerike sykehus siden 2007. Den erfarne legen bor på Vaker i Hønefoss, ikke langt fra arbeidsplassen.
22. juli 2011 startet som en hvilken som helst vanlig juli-dag for Gordana Radojicic, anestesilege på Ringerike sykehus.
- Denne dagen hadde jeg en helt vanlig vakt på sykehuset. Jeg var eneste anestesilege på dagvakt og hadde støtte i tre anestesisykepleiere. En helt vanlig bemanning på en vakt hos oss.
- Ut av det blå fikk vi i 15.00-16.00-tiden melding om et terrorangrep i Oslo. Litt senere kom meldingen om skyting på Utøya. Det førte til at vi på Ringerike sykehus raskt gikk over i gul beredskap og deretter rød beredskap. Det betyr at kolleger, som egentlig var på vei hjem - og ansatte som er i nærheten bør være i beredskap og komme til sykehuset. Men vi skjønte fortsatt ikke helt hva som skjedde eller omfanget som ventet oss, forteller Gordana Radojicic om opptakten til de dramatiske timene som fulgte.
Det som hadde skjedd i Oslo ble sykehuset informert om. Men det som skjedde på Utøya - ikke langt fra sykehuset, visste de ansatte på sykehuset fortsatt lite om. I løpet av de neste timene skulle sykehuset få inn 35 skadde ungdommer fra Utøya, noen av dem med alvorlige og livstruende skader.
SE VIDEOINTERVJU MED GORDANA RADOJICIC:
Tilfeldigheter og Tour de France
Mange ansatte møtte raskt opp på Ringerike sykehus og meldte seg til tjeneste. De ville bistå på jobben i krisesituasjonen.
- Da vi etterhvert fikk beskjed om at det var flere skadde ungdommer på vei til oss fra Utøya, var vi allerede godt organisert og klare til å ta imot. Min gode kollega, som hadde gått av vakt noen timer tidligere, var heldigvis fortsatt på sykehuset. Han ville se ferdig Tour de France-etappen før han reiste hjem. Takket være det var vi to anestesileger på jobb på det tidspunktet, og snart fulgte langt flere ressurser, forteller Gordana Radojicic.
- Husk på at det var juli og ferietid. For meg var det helt fantastisk å oppleve alle kollegaene som slapp det de hadde og kom for å hjelpe. Mange av dem var ute i ferie. Når situasjonen først var som slik den ble, så er jeg utrolig stolt over akkurat dette, sier anestesilegen.
Måtte prioritere skadde ungdommer
De første skadde fra Utøya ankom Ringerike sykehus, og Gordana og en kirurg stod klar til å prioritere ut hvem som trengte hjelp først.
Noen ble kjørt rett til operasjon, noen til røntgenundersøkelse. Kort tid etter var de i gang med de første operasjonene.
- Da måtte jeg bistå i operasjonsavdelingen, og andre overtok jobben med å ta imot og vurdere pasienter. Vi stod på gjennom natten med operasjoner, og det begynte å roe seg når klokken nærmet seg 04.00. Etter det ble det en god del jobb for meg i det å passe på ungdommene som våknet fra narkose. Sørge for at de ikke hadde det vondt, forteller hun.
I løpet av et par korte timer kom det inn 35 pasienter som hver på sin måte trengte hjelp på sykehuset. Alle 35 som kom til Ringerike sykehus overlevde.
- Jeg er veldig stolt over den innsatsen vi alle la ned på sykehuset på kvelden og natten 22. juli. Og tiden etterpå, for den sakens skyld, forteller Radojicic.
AKUTTMOTTAK: Rom i akuttmottaket på Ringerike sykehus.
- Trodde ikke jeg skulle oppleve dette i Norge
Gordana Radojicic kommer opprinnelig fra Serbia. Hun var ferdig utdannet lege i 1990 og opplevde en meget tøff tid i hjemlandet, som så mange andre mennesker fra eks-Jugoslavia.
Krigen herjet i området, og i de første årene av legegjerningen jobbet hun nettopp i krigen.
- Jeg har derfor mye jobberfaring fra krigssituasjoner og katastrofer. Da lærte jeg mye om hva som er viktig og mindre viktig å prioritere når det virkelig står på. Og helsepersonellets rolle i dette. Viktigheten av at ledelsen setter i gang tiltak så fort som mulig. Derfor ble jeg ekstra stolt over å se at nettopp dette skjedde på Ringerike sykehus 22. juli 2011. På mange måter hadde jeg ikke forventet det i Norge, som jo har levd i fredelige omstendigheter i så mange år. Vi klarte å organisere oss så raskt på et lokalsykehuset. Det imponerte meg veldig, forteller den erfarne legen.
Etter ni års arbeid i krigssituasjoner hadde hun fått nok. Hun ønsket seg et familieliv i fredelige omgivelser, og etter et kort opphold på Malta kom hun til Norge - og hadde allerede startet å lære seg språket.
- Jeg flyttet til Norge for å ikke oppleve sånt igjen. Så kom 22. juli… Men jeg mener Norge fortsatt er et trygt og godt land å bo i. Det som skjedde i Oslo og på Utøya har ikke endret mitt syn på det, mener Gordana.
Gordana Radojicic, anestesilege, Ringerike sykehus
For meg var det helt fantastisk å oppleve alle kollegaene som slapp det de hadde og kom for å hjelpe.
Gjorde sterkt inntrykk
Da hun var på jobb på sykehuset 22. juli og den påfølgende natten, var hun i jobbmodus. Løste oppgaver. Hjalp til der hun kunne. Det var ikke tid til refleksjon. Den første reaksjonen kom etter at hun gikk av vakt.
- Etter at vakten var over kjørte jeg hjemover i 09-tiden 23. juli. På veien passerte jeg en lang rekke med biler med tilhengere. Bakpå tilhengerne så jeg kister. Det var ikke tvil om hvor de var på vei. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg og jeg tenker fortsatt på det øyeblikket. Det var vondt. Urettferdig. Hver gang jeg kjører forbi det området tenker jeg på dette, sier anestesilegen.
Hun må tørke bort noen tårer. Det er tøft å tenke tilbake.
Tiden etterpå
For de ansatte som jobbet sammen på sykehuset i forbindelse med 22. juli ble det knyttet bånd. De forstår hva kollegaer har vært gjennom.
- Vi brukte mer tid sammen på jobb i tiden etterpå. Vi hadde behov for å være sammen, men vi snakket ikke mye om det som skjedde. Jobben vi gjorde de timene knyttet oss tettere samme, mener Gordana.
De første 5-6 dagene var hun veldig sliten. Hun reagerte ikke med gråt, men var fysisk og psykisk sliten på grunn av mye jobb. Erfaringen fra krigen gjør at hun ikke tenker mye på det hun har vært gjennom.
- Det er min måte å takle katastrofesituasjoner på. Jeg tenker ikke på det jeg har vært gjennom. Det er egentlig først 5-6 år etterpå at jeg har klart å tenke og reflektere mer over dette. Jeg har ikke grått over 22. juli på over fem år, men når jeg nå sitter her og snakker om det og husker tilbake, så kommer tårene. Vi var i en ekstrem situasjon som vi bare måtte løse til beste for pasientene som kom inn. Og det oppdraget klarte vi. Vi hjalp alle som kom til oss, og alle overlevde. Vi skal være stolte av den innsatsen som ansatte.